Konsulentenes erstatningsansvar.

Uklart i NS 8401, NS 8402 og NS 8403?

Av advokat Hans Cappelen

Den gamle kontraktstandarden for konsulenter NS 3403, påla konsulentene et erstatningsansvar når de hadde begått feil ved uaktsomhet. Dette var grunnvilkåret for erstatning og dette følger for så vidt vanlig norsk erstatningsrett. Men det ene vilkåret er blitt til to vilkår i de nye tre standardene NS 8401 (prosjektering), NS 8402 (ren rådgivning) og NS 8403 (byggeledelse). I disse tre standardene er erstatningsbestemmelsene blitt formulert slik at det er to grunnvilkår som begge må være oppfylt, når byggherren skal kreve erstatning. De to ”kumulative” grunnvilkårene er :

1 ”når oppdraget ikke er utført i samsvar med kontrakten” og

2 ”dette skyldes at kravet til faglig forsvarlig handlemåte eller aktsomhet ikke er overholdt.”

Stort sett må vi anta at ordlyden i vilkår nr 2, ”faglig forsvarlig handlemåte” og ”aktsomhet”, er ett og samme vilkår. I så fall betyr ikke disse to uttrykkene i bestemmelsene at vi har to forskjellige og alternative vurderingstemaer. Det kan likevel stilles spørsmål om revisjonskomiteen har ment å legge inn en spissfindig nyanse i denne spesielle språkbruken.

Byggherreforeningen ville under revisjonen av NS 3430 ha et mer utvidet konsulentansvar. Den prøvde forgjeves å få gjennomslag for at erstatningsansvaret skulle inntre dersom enten det ene vilkåret (kontraktsbrudd) eller det andre (uaktsomhet), var oppfylt (”enten/eller-vilkår”).

Spørsmålet er om ”både/og-vilkåret” i NS 8401 pkt. 13.1, NS 8402 pkt 10.1 og NS 8403 pkt 8.1, virkelig er to vilkår. Mye tyder på at vi bare har fått en videreføring av det ene vilkåret om uaktsomhet som vi hadde i NS 3403. Standardene har også en generelt formet bestemmelse (pkt 7.4, 6.4 og 5.4) om at konsulenten skal ”utføre oppdraget i samsvar med kontrakten og god faglig standard.” Har vi ikke her bestemmelser som egentlig inneholder det samme kravet som ovennevnte vilkår nr 2 ? I praksis vil jo normalt et brudd som konsulenten gjør på ”kravet til faglig forsvarlig handlemåte eller aktsomhet”, samtidig være et brudd på kravet til ”god faglig standard”.

Er ikke da det ovennevnte vilkår nr 1 (”kontraktsbrudd”) blitt overflødig ? Dersom byggherren kan sannsynliggjøre at konsulenten var uaktsom, så slipper han trolig å konkretisere nærmere hvilken kontraktsbestemmelse som oppdraget ikke er utført i samsvar med. Vi kan nok ikke være helt kategoriske om dette. Heller ikke her kan vi utelukke at revisjonskomiteen har ment å gi en juridisk mer raffinert nyansering. I alle tilfelle er denne måten å skrive bestemmelser på, ikke spesielt brukervennlig.

Underveis i prosessen greide ikke byggherrene å nå fram med at ene og alene kontraktsbrudd skulle være tilstrekkelig som grunnvilkår for erstatning. Sett fra byggherrens side, er det nå alltid nødvendig å sannsynliggjøre at konsulenten har vært uaktsom (eller ikke har handlet faglig forsvarlig) for å få erstatning.

Det kan oppstå spørsmål om byggeleder kan få ansvar for sine feil, når også entreprenøren har begått feil. En sentral dom om et slikt tilfelle er den såkalte ”Dittendommen” fra Høyesterett (trykt i Norsk Rettstidende 1997 side 231). Hvor langt man kan strekke de rettslige konsekvensene av dommen, er imidlertid blitt en del diskutert. Høyesterett tok i dommen ikke standpunkt til om byggekontrollen hadde vært ”erstatningsbetingende mangelfull”. Høyesterett viste til at entreprenøren ikke hadde oppfylt hele sin plikt til vederlagsfri utbedring. Byggherren hadde følgelig ikke sannsynliggjort noe økonomisk tap som følge av den uaktsomhet man påsto at byggelederen hadde utvist. Byggelederen ble da ikke ilagt erstatningsansvar overfor byggherren. Dette er også blitt karakterisert som at byggelederens ansvar ble ”subsidiært” i forhold til den utbedringsplikt som entreprenøren hadde, men dette er omstridt.

Det er nå fastslått av Høyesterett (”meglerdommen” trykt i Norsk Rettstidende 2005 side 870) at det finnes tilfelle der en boligkjøper som lider tap på grunn av en eiendomsmeglers feil, kan kreve erstatning direkte av eiendomsmegleren, uten å behøve å gå først på husselgeren. Høyesterett mente imidlertid at den saken var forskjellig fra tilfellet i ”Dittendommen”.. Saken i meglerdommen gjaldt salget av en eiendom bestående av fire leiligheter. Salgsoppgaven ga inntrykk av at samtlige leiligheter kunne leies ut, selv om dette bare stemte for to av leilighetene. Megleren hadde ikke senere korrigert denne uriktige opplysningen. Meglerselskapet erkjente at de heftet på culpagrunnlag for opplysningssvikten. Høyesterett kom til at selger og megler var solidarisk ansvarlige for kjøpers økonomiske tap. De alminnelige reglene om regress måtte få anvendelse for skadevolderenes innbyrdes fordeling av ansvaret.

I byggelederstandarden NS 8403 pkt 8.2 er det tatt med spesielle begrensninger i byggherrens adgang til å få erstatning for byggelederes feil. Meningen er visstnok å følge opp ”Dittendommen” fra Høyesterett (trykt i Norsk Rettstidende 1997 side 231), der byggelederen ikke hadde oppdaget en feil entreprenøren hadde begått.

NS 8403 pkt 8.2, 2.ledd, bestemmer at når andre aktører i prosjektet har en utbedringsplikt, skal denne ”utbedringsplikten søkes oppfylt” hos disse, før byggherren kan rette krav og få erstatning fra byggelederen. Hvor langt må byggherren gå i sin forfølgning av krav mot andre ? Må han gå hele den lange prosessen gjennom rettsinstansene for å få dekket sitt tap ? Må byggherren dra byggelederen inn i rettssaken for å unngå at kravet blir foreldet ? Ikke noe av dette er nærmere bestemt i pkt 8.2. For en ukvalifisert byggherre som på mange måter har lagt sin skjebne i sin byggeleders hender, er pkt 8.2 lite sympatisk.

Utenfor kjerneområdet ?

Et spørsmål er om kravene til konsulentenes aktsomhet er noe mer lempelige når man kommer utenfor deres kjerneområde. Det er uttalelser i denne retning i "Sjøendommen" fra Høyesterett (trykt i Norsk Retstidende 1994 side 1222) for så vidt gjelder en arkitekts overveielser av juridiske rettigheter og plikter under kontraktsinngåelse.

Det er grunn til å stille spørsmål om hva standardene NS 8401, NS 8402 og NS 8403 mener med ”feil”. Eller nærmere bestemt: hva menes med ”prosjekteringsfeil”, ”rådgivningsfeil” og ”byggelederfeil”? Ifølge overskriftene til bestemmelsene, så er det slike feil som disse bestemmelsene regulerer. Hva da med andre feil; er de ikke regulert av bestemmelsene i NS 8401 pkt. 13, NS 8402 pkt. 10 og NS 8403 pkt 8 ? I så fall gjelder blant annet ikke beløpsbegrensningene og reklamasjonskravene, når det er andre typer feil som konsulentene har begått.

De typiske prosjekteringsfeil og rådgivningsfeil er feil begått under prosjektering og rådgivning. Det tilsvarende for byggeledere er feil under byggekontroll og byggeadministrasjon. Slike feil kan kalles brudd på hovedforpliktelsene, og de går etter erstatningsbestemmelsene i standardene. Andre feil kan kalles brudd på biforpliktelsene eller sideforpliktelsene. De kan være brudd på slikt som uavhengighetsbestemmelsen, på krav om dokumenter for kvalitetssikring og fremdriftsplaner samt brudd på diverse andre krav. Slike feil kan det koste penger å få rettet opp og de kan medføre økonomisk tap for byggherren. Da vil han se etter muligheten for å få konsulenten til å betale erstatning.

Det kan virke som standardene kan medføre at erstatningskrav for feil av denne typen skal gå etter alminnelig erstatningsrett. Brudd på biforpliktelsene blir i så fall uten de begrensningene som gjelder for brudd på hovedforpliktelsene. Grunnen til denne forskjellsbehandlingen kan være at det økonomiske tapet ved brudd på biforpliktelsene vanligvis ikke blir så stort, og at man derfor ikke har det samme behovet for ansvarsbegrensningene i slike tilfeller.

Dette er likevel ikke helt sikkert og standardene sier ikke noe direkte om spørsmålet. Standardene regulerer ikke alle tenkelige spørsmål, og det at noe ikke er sagt, behøver ikke bety så mye. Det kan være at bestemmelsene med vilje er blitt formulert uklart fordi komiteen måtte finne kompromisser mellom de stridende interessene på byggherresiden og konsulentsiden.