BUMERKER I NORGE
- EN OVERSIKT
-
Av Hans Cappelen
(Oslo, 2001)
1 Innledning
Vi har en rik
kulturskatt i våre tusenvis av gamle bumerker. De har forbindelser
tilbake til våre eldste skriftformer, de var knyttet til jakt
og dyrehold og de var med ved arv og eierskifte.
Bumerker har hentet sine sterkt stiliserte figurer fra
fjerne land og urgamle symboler; de kan vitne om religion, magi
og mye annet. Det enkelte
bumerket kan riktignok ha et ytterst beskjedent utseende, men
de fleste bumerkene er satt sammen av streker som gradvis har
utviklet seg fra visse grunnformer.
Ikke minst når vi ser på flere bumerker sammen, kan vi
trekke lange linjer gjennom århundrer, over landegrenser og helt
inn i norske by- og bygdesamfunn.
Jeg skriver her for det meste på grunnlag av
bumerkene i tre bøker: først er det ”Norske Sigiller” som har
en del bumerkesegl fra middelalderen, så har vi Strømmes bok med
bumerker fra Sunnmøre. Strømme har imponerende nok avtegnet og
registrert opplysninger om ca. 7.500 bumerker på Sunnmøre fra
tiden ca. 1500-1800, så hans bok er en rik kilde for studier av
norske bumerker. Sist
er det Koren Wiberg som skrev om ca. 110 bumerker fra Bryggen
i Bergen. Annen faglitteratur
som jeg bygger på, er Wallems generelle artikkel fra 1903 om bumerker,
noen senere artikler av Hans Krag, de viktige arbeidene til den
danske forskeren Allan Tønnesen og atskillige artikler i Kulturhistorisk
leksikon for nordisk middelalder bl.a. av førstearkivar Hallvard
Trætteberg og den svenske statsheraldikeren Gunnar Scheffer.
Bumerkeillustrasjonene nedenfor er fra : BUMERKER
I KINN.
Tilrettelagt av Anders J. Moen og hentet fra Albert
Joleiks bok "Boka om Flora".
(www.karmotor.no/flora-skulekontor/fagsider/samf_fag/bumerker/index.htm.htm
)

Jo Stavang
1654
|
|
Et gammelt og typisk bumerke fra en norsk bygd,
men det kunne også ha vært fra en by og fra et annet sted i Nord-Europa
!
Innholdsoversikt
2
Hva bumerker er
4
Varianter,
likhet og personskifte
5
Grunnformer
og andre figurer som bumerker
6
Flere grunnformer
og figurnavn
7
Noen temaer
for undersøkelser
8
Utvalgt
faglitteratur om bumerker
Ikke bumerker: statlig etatsmerke med kongekrone,
varemerke og et informasjonsmerke for spisested. Sist: våpen for
Våler kommune. Det er kopiert fra skjoldet i slekten Bolts våpen
fra middelalderen.
2
Hva bumerker er
Det
er litt uenighet om hvordan vi best skal definere hva bumerkene
er. Jeg velger å starte med en kort og funksjonell
karakteristikk av bumerkene.
Min hensikt er å få med de viktigste særtrekkene ved de
fleste bumerkene.
Et
bumerke er et kjennetegn som består av enkle streker uten bestemte
farger.
Med denne korte
definisjonen deler jeg de viktigste særtrekkene i to: (1) bumerkenes
funksjon som kjennetegn og (2) bumerkenes utseende.
Det er disse to særtrekkene som jeg skriver mest om nedenfor. At også mange av de moderne merkene, ”logoene”,
går inn under definisjonen, er helt greit.
Dagens logoer for Plan- og bygningsetaten
i Oslo og Rederiforbundet
Hvem
er det
som brukte bumerker som kjennetegn ?
Iallfall bøndene på Sunnmøre som har det største antallet
bumerker som er trykt og utgitt i Norge.
Vi kan nokså trygt regne med at bøndene ellers rundt om
i landet brukte bumerker like mye. Dessuten ble bumerker brukt
av handelsmenn, håndverkere og andre borgere både på Bryggen i
Bergen og i andre norske byer.
Vi har på 1600-tallet også bumerker skrevet med hånd på
dokumenter fra gruvearbeidere på Røros.
Derimot er det fra embetsmenn, adel, geistlighet og kongelige
bare bevart ganske få bumerker, så som de håndtegnede merkene
til keiseren Karl den store og den norske kong Håkon 5.
Byen Helsingør i Danmark har hatt sitt bumerke for merking
av dyr, og i tyske områder finnes bumerker for både byer og institusjoner
som kirker og hospitaler. I hele Europa kan vi finne bystempler på metall; de ligger nær bumerkene
fordi de består av enkle streker og kjennetegner byene hvor de
ble produsert.
Hvorfor
har vi
så mange bumerker fra norske bønder ?
Det må dreie seg om noen titusener gjennom tidene.
Dette til tross for at behovet neppe var så stort for å
merke gjenstander eller for å identifisere seg ved hjelp av kjennetegn,
rundt om på norske gårdsbruk i tidligere tider.
Bruken av brev og andre skriftlige dokumenter var vel
heller
ikke særlig omfattende før inn i mer moderne tid. Avhending av fast eiendom og andre rettslige transaksjoner kunne
i eldre tid foregå muntlig med vitner og på tinget.
Likevel
hadde bøndene behov for personlige kjennetegn, spesielt i forbindelse
med seglene som ble brukt omtrent som underskriftene i
våre dager. Bøndene skulle i 1591 og 1610 sette sine segl på de
fullmaktene som de ga sine utsendinger til de såkalte ”kongehyllingene”.
En enda viktigere bruk av segl var når bøndene gjorde tjeneste
som lagrettemenn, dvs. som meddommere på tingene, til å
bevitne dokumenter, fordele skattlegging m.m.
Bøndene måtte møte opp og delta som lagrettemenn under
tingsamlingene. Denne
tjenesten var en plikt og gikk på omgang blant bøndene.
Alle var kanskje ikke like glade for å bruke tiden sin
på dette. ”Kongen” (dvs. sentralmyndighetene i København) måtte
iallfall flere ganger refse lagrettemennene og innskjerpe pliktene.
Fra
1500-tallet kom påbud om at alle lagrettemennene skulle ha signeter
for å besegle dokumentene. Det
hendte at beseglingen skjedde på feil måte, som når lagrettemenn
beseglet uten å vite hva dommen gikk ut på, eller beseglet med
en annen manns signet. Både i 1568 og senere kom derfor påbud til
lagrettemennene om å ”forvare sit Indsegl”, og det var straff
for å misbruke segl til å bekrefte løgn, falsk eller annet som
var i strid med loven. Segl ble brukt også av bønder når de bekreftet
dokumenter som vedlegg til slikt som lens- og fogderegnskaper,
pante- og tingbøker eller søknader til kongen, og
senere på de skriftlige skjøtene for avhending av faste
eiendom.
Etter hvert
som skriftlige dokumenter ble mer vanlige, kunne de som ikke hadde
egne signeter og segl, like gjerne undertegne med håndtegnede
bumerker. Dette er uttrykkelig
sagt i kong Kristian 5s Norske Lov fra 1687 i bestemmelsen 1-24-5
(underskrift på supplikk til kongen) og 5-1-7 (underskrift på
avtaler). Signetene ble dermed ikke lenger så viktige til disse
typer av dokumenter.
Bruken av segl
med bumerker tok gradvis slutt ut over på 1800-tallet, da folk
nøyde seg med bare underskriftene og segl ikke lenger hadde noen
rettslig betydning ved utstedelsen av dokumenter.
Hvor har
vi ordet bumerke fra ?
Ordet ”merke” kan bety så mye og går igjen gang på gang
i norske sagaer og lovskrifter fra middelalderen.
Ordet bomerke eller ”boemerke” kommer visstnok fra
Danmark. ”Bomerke” brukes
iallfall i Kristian 5s Norske Lov fra 1687. I Norge i dag er ordet bomerke blitt helt fortrengt
av bumerke. Ordet
med bokstaven u finner vi neppe i skriftlige kilder eldre enn
fra 1700-tallet. Kjente norske dialektformer er bl.a. ”bumærkje”
og ”bumark”.
I Danmark
og Sverige er ordet ”bomerke” (med flere skrivemåter) kjent fra
1400- og 1500-tallene, men ikke tidligere.
I de islandske lovbøkene fra middelalderen finner vi ordet
”einkunn” om merker brukt som kjennetegn til merking av dyr, så
det ordet har trolig også vært brukt i Norge.
Skal vi ha
forskjellige betegnelser for personmerker og eiendomsmerker
? Noen mener det, bl.a. har de med både bumerke
og eiendomsmerke i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder.
En konsekvent ordbruk og sondring mellom begrepene, har
vi iallfall ikke på norsk og det er neppe behov for den.
Et bumerke kjennetegner en person også når det er skåret
inn på fast eiendom, fordi det viser hvem som eier eiendommen.
Noen har villet bruke ordet ”bumerke” (tysk: Hausmarke)
bare som merke for personer og løsøreting.
Merke på fast eiendom vil de kalle ”bolsmerke” (tysk: Hofmarke).
Denne ordbruken skal visstnok forekomme i Danmark. I kong Kristian 4s utgave fra 1604 av den norske
landsloven, har bestemmelsen i 6-38 (om rett til sæterdrift i
allmenning) betegnelsen ”sætterboelsmercke”.
Dette ordet går på merking av sæterbu, på grensemerke eller
på begge deler. Jeg har
ikke undersøkt om ”bolsmerke” ellers finnes brukt i Norge, og
den tilsvarende bestemmelsen i Kristian 5s Norske Lov 3-12-3,
bruker bare ordet ”Sættersmerke”.
Ordet stuemerke
brukes om bumerker og lignende faste kjennetegn for eiere av handelsgårder
(”stuer”) på Bryggen i Bergen.
Mange stuemerker følger med ved eierskifter.
Høvedsmannen Eske Bille og oldermennene i Bergen påbød
i 1537 gullsmedene å stemple ” hver med sit Bodemærke”, som vel
kunne bety både stuemerke og bumerke.
Noen bruker
betegnelsen gjenstandsbumerke om merker som er brukt parallelt
med bumerker, men som inneholder tegninger av gjenstander og ikke
bare streker. Disse bildemerkene
kan være naturalistiske eller lett stiliserte tegninger av redskaper
til jordbruk eller håndverk, hestesko, bjelle, klær, støvler og
sko, stridsvåpen eller andre ting.
Så lenge disse figurene ikke er stilisert helt ned til
enkle streker, synes jeg ikke vi oppnår noe med å betegne dem
som bumerker, selv om de kan sees å være brukt på samme måte som
kjennetegn og i segl.
3
Bumerker brukt som kjennetegn
Når vi sier at bumerker brukes som kjennetegn,
er det fordi et bumerke viser oss at en bestemt person eller
institusjon opptrer og bruker merket.
Dette setter bumerkene i klasse med mange andre lignende
kjennetegn, som våpenmerker, flagg, andre seglmerker, varemerker,
logoer m.m. Når disse
andre kjennetegnene blir gjengitt som enkle streker uten farger,
kan de gå inn i kategorien bumerker.
Selv
om vi i dag finner de fleste bumerkene bevart gjennom bruken
i segl, er det på det rene at bumerkene også ble brukt på en
rekke andre måter. (Segl er stempelavtrykk i voks eller
lakk fra signeter med inngraverte merker av forskjellige slag.
Vi har bevart i de offentlige arkivene store mengder av dokumenter
med segl, i stadig økende omfang etter middelalderen og til
et stykke ut på 1800-tallet.)
Ulike
slag av merker er nevnt i frankiske lovbøker og de germanske
folkelover allerede fra 400-500-tallet.
Der er det regler om bruk av merker til å merke trær,
buskap og løsøre for å markere eierforhold.
Hvordan merkene så ut, sies det ikke noe om.
Mye taler for at det dreier seg om enkle streker som
kjennetegn, og da er de nær bumerker i vår forstand.
Trolig er det denne typen merker vi ser på pileskaftene
fra det danske Nydamfunnet fra ca. år 250-500.
Som kjent, kan vi se utallige bumerkelignende figurer rundt om på
både gjenstander og fjellvegger fra urgammel tid, bl.a. i helleristninger. Disse tegnene vet vi for lite om. Vi kan ikke si om de virkelig er ment som kjennetegn
for personer eller om de skal være bare dekorasjoner, formidle
hemmelige budskap, ha magiske og religiøse formål eller noe
annet.
Derimot
har dyr overalt og til alle tider vært merket med egne
kjennetegn for eierne. Disse
dyremerkene kalles også ”femerker”.
Før vi fikk dagens masseproduserte plastikkmerker, har
det vært merking med slikt som snitt og innhakk i ører, skinn
og svømmehud, til dels etter innviklede systemer og rettsregler.
Disse merkene er omtalt i mange gamle lovbøker, også
fra de skandinaviske land, men de kan være ganske forskjellige
fra bumerkenes enkle streker.
Brennemerker i skinn og rissemerker i horn eller lignende,
kan ofte ha vært vanlige bumerker.
Noe lignende
er jakt- og fangstmerker.
De har vært satt på byttet eller på redskaper som harpuner
og piler. Ble hval skutt med merket pil, fikk jegeren rett til
hvalkjøttet selv om hvalen drev i land på en annens eiendom,
bestemte Gulatingsloven, senere lover og Kristian 5s Norske
Lov 5-12-7 (om hvalfangst).
Pilene ble trolig merket med bumerker.
Vi
vet at bumerkene har vært brukt for å vise eiendomsforhold til
ting, så som på redskap, kjeler og kar, dekketøy og annet
utstyr, eller over inngangsdører til våningshus og uthus.
Merkingen viser at tingene har en eier og hvem eieren
er når tilskueren kjenner merket.
Også grenser mellom faste eiendommer har noen ganger
blitt merket med bumerker på steiner og trær.
Ordet merkestein er gammelt og betyr for det meste
at steinen ligger i eiendomsgrensen. Helt fra de eldste norske lovene har vi strenge
forbud mot å flytte merkesteiner uten at eieren ga lov til det.
Hvor
vanlig var det å ha bumerker på løsøregjenstander ? Det er bare bevart et nokså begrenset antall gjenstander med bumerker
på fra gammel tid. Vi
kan se tinntallerkener med bumerker og det finnes fortsatt bumerker
på bl.a. minnetavler i kirker og på mange gravsteiner i våre
naboland. På veggene i stavkirkene finnes det risset
inn bumerker som trolig stammer fra folk i distriktet rundt.
Kanskje også fra håndverkere som oppførte kirkene.
Fra Norge er det bevart noen få glassmalerier med bumerker,
mens fra Sveits er det bevart mange flotte og fargerike glassruter
med både bumerker og våpenskjold.
Håndverkermerkene er et gammelt og omfattende bruksområde
for bumerkene. Allerede Magnus lagabøters landslov ga påbud
om at skjoldmakere skulle merke skjoldene med sitt merke, slik
at kvaliteten kunne bli kontrollert.
Dette var en form for kjennetegn og sannsynligvis var
de formet som enkle strekmerker, dvs. bumerker. Av samme type er de merkene som steinhuggerne
satt på byggestein. De finner vi fortsatt i et høyt antall i
Nidarosdomen og andre steinkirker. Det er skrevet atskillig
om steinhuggermerkene; i utlandet er det lansert tildels luftige
teorier, for eksempel at alle merkene kan settes inn i et skjema,
nærmest som en ”generalnøkkel” til å forme merkene.
I
Norge har vi en rettarbot fra 1384 med påbud til gullsmeder
om å ha sine merker på gjenstandene de lager, og tilsvarende
bestemmelser har vi fra mange andre land.
Utover fra 1500-tallet kom det stadig bestemmelser for
håndverkere om å merke varene med sine merker. Slike merker
ble kalt for ”Stemp” i Kristian 4s utgave fra 1604 av landsloven
7-10 (om kjøp og falsknerier).
Håndverkermerkene kan være bumerker, bokstaver, tegn
eller andre merker i enkle streker.
Hovedformålet med dem er kontroll og garanti for kvalitet.
Varemerker
eksisterer
allerede fra gammel tid, og kunne være bumerker som handelsmenn
brukte for å merke varer eller emballasje for å unngå sammenblanding
med andre, for eksempel ved felles frakt. Våre dagers bruk av varemerker ligner; de er
også kjennetegn for økonomisk virksomhet, men har dessuten sin
store verdi i moderne reklame og markedsføring.
En spesiell bruk av bumerker har vi i tømmermerker,
men til dette brukes mest merker formet som flater og ikke streker. Disse flatemerkenes omriss kan imidlertid ligne
mye på streker og figurer i bumerker. Tømmermerkene kan være
skogmerker som eieren bruker til å blinke trær med eller
til å merke tømmeret på land. Dessuten kan tømmermerker være
fløtningsmerker som er kjennetegn for å skille de ulike
eiernes tømmer fra hverandre under fløtningen, og som godkjennes
av fløtningsforeninger eller lignende.
|