1 Innledning

Vi har en rik kulturskatt i våre tusenvis av gamle bumerker. De har forbindelser tilbake til våre eldste skriftformer, de var knyttet til jakt og dyrehold og de var med ved arv og eierskifte. Bumerker har hentet sine sterkt stiliserte figurer fra fjerne land og urgamle symboler; de kan vitne om religion, magi og mye annet. Det enkelte bumerket kan riktignok ha et ytterst beskjedent utseende, men de fleste bumerkene er satt sammen av streker som gradvis har utviklet seg fra visse grunnformer. Ikke minst når vi ser på flere bumerker sammen, kan vi trekke lange linjer gjennom århundrer, over landegrenser og helt inn i norske by- og bygdesamfunn.

Jeg skriver her for det meste på grunnlag av bumerkene i tre bøker: først er det ”Norske Sigiller” som har en del bumerkesegl fra middelalderen, så har vi Strømmes bok med bumerker fra Sunnmøre. Strømme har imponerende nok avtegnet og registrert opplysninger om ca. 7.500 bumerker på Sunnmøre fra tiden ca. 1500-1800, så hans bok er en rik kilde for studier av norske bumerker. Sist er det Koren Wiberg som skrev om ca. 110 bumerker fra Bryggen i Bergen. Annen faglitteratur som jeg bygger på, er Wallems generelle artikkel fra 1903 om bumerker, noen senere artikler av Hans Krag, de viktige arbeidene til den danske forskeren Allan Tønnesen og atskillige artikler i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bl.a. av førstearkivar Hallvard Trætteberg og den svenske statsheraldikeren Gunnar Scheffer.

Bumerkeillustrasjonene nedenfor er fra : BUMERKER I KINN. Tilrettelagt av Anders J. Moen og hentet fra Albert Joleiks bok "Boka om Flora".

(www.karmotor.no/flora-skulekontor/fagsider/samf_fag/bumerker/index.htm.htm )

Jo Stavang
1654

Et gammelt og typisk bumerke fra en norsk bygd, men det kunne også ha vært fra en by og fra et annet sted i Nord-Europa !

Innholdsoversikt

1 Innledning

2 Hva bumerker er

3 Bumerker brukt som kjennetegn

4 Varianter, likhet og personskifte

5 Grunnformer og andre figurer som bumerker

6 Flere grunnformer og figurnavn

7 Noen temaer for undersøkelser

8 Utvalgt faglitteratur om bumerker

Ikke bumerker: statlig etatsmerke med kongekrone, varemerke og et informasjonsmerke for spisested. Sist: våpen for Våler kommune. Det er kopiert fra skjoldet i slekten Bolts våpen fra middelalderen.

2 Hva bumerker er

Det er litt uenighet om hvordan vi best skal definere hva bumerkene er. Jeg velger å starte med en kort og funksjonell karakteristikk av bumerkene. Min hensikt er å få med de viktigste særtrekkene ved de fleste bumerkene.

Et bumerke er et kjennetegn som består av enkle streker uten bestemte farger.

Med denne korte definisjonen deler jeg de viktigste særtrekkene i to: (1) bumerkenes funksjon som kjennetegn og (2) bumerkenes utseende. Det er disse to særtrekkene som jeg skriver mest om nedenfor. At også mange av de moderne merkene, ”logoene”, går inn under definisjonen, er helt greit.

Dagens logoer for Plan- og bygningsetaten i Oslo og Rederiforbundet

Hvem er det som brukte bumerker som kjennetegn ? Iallfall bøndene på Sunnmøre som har det største antallet bumerker som er trykt og utgitt i Norge. Vi kan nokså trygt regne med at bøndene ellers rundt om i landet brukte bumerker like mye. Dessuten ble bumerker brukt av handelsmenn, håndverkere og andre borgere både på Bryggen i Bergen og i andre norske byer. Vi har på 1600-tallet også bumerker skrevet med hånd på dokumenter fra gruvearbeidere på Røros. Derimot er det fra embetsmenn, adel, geistlighet og kongelige bare bevart ganske få bumerker, så som de håndtegnede merkene til keiseren Karl den store og den norske kong Håkon 5. Byen Helsingør i Danmark har hatt sitt bumerke for merking av dyr, og i tyske områder finnes bumerker for både byer og institusjoner som kirker og hospitaler. I hele Europa kan vi finne bystempler på metall; de ligger nær bumerkene fordi de består av enkle streker og kjennetegner byene hvor de ble produsert.

Hvorfor har vi så mange bumerker fra norske bønder ? Det må dreie seg om noen titusener gjennom tidene. Dette til tross for at behovet neppe var så stort for å merke gjenstander eller for å identifisere seg ved hjelp av kjennetegn, rundt om på norske gårdsbruk i tidligere tider. Bruken av brev og andre skriftlige dokumenter var vel

heller ikke særlig omfattende før inn i mer moderne tid. Avhending av fast eiendom og andre rettslige transaksjoner kunne i eldre tid foregå muntlig med vitner og på tinget.

Likevel hadde bøndene behov for personlige kjennetegn, spesielt i forbindelse med seglene som ble brukt omtrent som underskriftene i våre dager. Bøndene skulle i 1591 og 1610 sette sine segl på de fullmaktene som de ga sine utsendinger til de såkalte ”kongehyllingene”. En enda viktigere bruk av segl var når bøndene gjorde tjeneste som lagrettemenn, dvs. som meddommere på tingene, til å bevitne dokumenter, fordele skattlegging m.m. Bøndene måtte møte opp og delta som lagrettemenn under tingsamlingene. Denne tjenesten var en plikt og gikk på omgang blant bøndene. Alle var kanskje ikke like glade for å bruke tiden sin på dette. ”Kongen” (dvs. sentralmyndighetene i København) måtte iallfall flere ganger refse lagrettemennene og innskjerpe pliktene.

Fra 1500-tallet kom påbud om at alle lagrettemennene skulle ha signeter for å besegle dokumentene. Det hendte at beseglingen skjedde på feil måte, som når lagrettemenn beseglet uten å vite hva dommen gikk ut på, eller beseglet med en annen manns signet. Både i 1568 og senere kom derfor påbud til lagrettemennene om å ”forvare sit Indsegl”, og det var straff for å misbruke segl til å bekrefte løgn, falsk eller annet som var i strid med loven. Segl ble brukt også av bønder når de bekreftet dokumenter som vedlegg til slikt som lens- og fogderegnskaper, pante- og tingbøker eller søknader til kongen, og senere på de skriftlige skjøtene for avhending av faste eiendom.

Etter hvert som skriftlige dokumenter ble mer vanlige, kunne de som ikke hadde egne signeter og segl, like gjerne undertegne med håndtegnede bumerker. Dette er uttrykkelig sagt i kong Kristian 5s Norske Lov fra 1687 i bestemmelsen 1-24-5 (underskrift på supplikk til kongen) og 5-1-7 (underskrift på avtaler). Signetene ble dermed ikke lenger så viktige til disse typer av dokumenter.

Bruken av segl med bumerker tok gradvis slutt ut over på 1800-tallet, da folk nøyde seg med bare underskriftene og segl ikke lenger hadde noen rettslig betydning ved utstedelsen av dokumenter.

Hvor har vi ordet bumerke fra ? Ordet ”merke” kan bety så mye og går igjen gang på gang i norske sagaer og lovskrifter fra middelalderen. Ordet bomerke eller ”boemerke” kommer visstnok fra Danmark. ”Bomerke” brukes iallfall i Kristian 5s Norske Lov fra 1687. I Norge i dag er ordet bomerke blitt helt fortrengt av bumerke. Ordet med bokstaven u finner vi neppe i skriftlige kilder eldre enn fra 1700-tallet. Kjente norske dialektformer er bl.a. ”bumærkje” og ”bumark”.

I Danmark og Sverige er ordet ”bomerke” (med flere skrivemåter) kjent fra 1400- og 1500-tallene, men ikke tidligere. I de islandske lovbøkene fra middelalderen finner vi ordet ”einkunn” om merker brukt som kjennetegn til merking av dyr, så det ordet har trolig også vært brukt i Norge.

Skal vi ha forskjellige betegnelser for personmerker og eiendomsmerker ? Noen mener det, bl.a. har de med både bumerke og eiendomsmerke i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. En konsekvent ordbruk og sondring mellom begrepene, har vi iallfall ikke på norsk og det er neppe behov for den. Et bumerke kjennetegner en person også når det er skåret inn på fast eiendom, fordi det viser hvem som eier eiendommen. Noen har villet bruke ordet ”bumerke” (tysk: Hausmarke) bare som merke for personer og løsøreting. Merke på fast eiendom vil de kalle ”bolsmerke” (tysk: Hofmarke). Denne ordbruken skal visstnok forekomme i Danmark. I kong Kristian 4s utgave fra 1604 av den norske landsloven, har bestemmelsen i 6-38 (om rett til sæterdrift i allmenning) betegnelsen ”sætterboelsmercke”. Dette ordet går på merking av sæterbu, på grensemerke eller på begge deler. Jeg har ikke undersøkt om ”bolsmerke” ellers finnes brukt i Norge, og den tilsvarende bestemmelsen i Kristian 5s Norske Lov 3-12-3, bruker bare ordet ”Sættersmerke”.

Ordet stuemerke brukes om bumerker og lignende faste kjennetegn for eiere av handelsgårder (”stuer”) på Bryggen i Bergen. Mange stuemerker følger med ved eierskifter. Høvedsmannen Eske Bille og oldermennene i Bergen påbød i 1537 gullsmedene å stemple ” hver med sit Bodemærke”, som vel kunne bety både stuemerke og bumerke.

Noen bruker betegnelsen gjenstandsbumerke om merker som er brukt parallelt med bumerker, men som inneholder tegninger av gjenstander og ikke bare streker. Disse bildemerkene kan være naturalistiske eller lett stiliserte tegninger av redskaper til jordbruk eller håndverk, hestesko, bjelle, klær, støvler og sko, stridsvåpen eller andre ting. Så lenge disse figurene ikke er stilisert helt ned til enkle streker, synes jeg ikke vi oppnår noe med å betegne dem som bumerker, selv om de kan sees å være brukt på samme måte som kjennetegn og i segl.

3 Bumerker brukt som kjennetegn

Når vi sier at bumerker brukes som kjennetegn, er det fordi et bumerke viser oss at en bestemt person eller institusjon opptrer og bruker merket. Dette setter bumerkene i klasse med mange andre lignende kjennetegn, som våpenmerker, flagg, andre seglmerker, varemerker, logoer m.m. Når disse andre kjennetegnene blir gjengitt som enkle streker uten farger, kan de gå inn i kategorien bumerker.

Selv om vi i dag finner de fleste bumerkene bevart gjennom bruken i segl, er det på det rene at bumerkene også ble brukt på en rekke andre måter. (Segl er stempelavtrykk i voks eller lakk fra signeter med inngraverte merker av forskjellige slag. Vi har bevart i de offentlige arkivene store mengder av dokumenter med segl, i stadig økende omfang etter middelalderen og til et stykke ut på 1800-tallet.)

Ulike slag av merker er nevnt i frankiske lovbøker og de germanske folkelover allerede fra 400-500-tallet. Der er det regler om bruk av merker til å merke trær, buskap og løsøre for å markere eierforhold. Hvordan merkene så ut, sies det ikke noe om. Mye taler for at det dreier seg om enkle streker som kjennetegn, og da er de nær bumerker i vår forstand. Trolig er det denne typen merker vi ser på pileskaftene fra det danske Nydamfunnet fra ca. år 250-500.

Som kjent, kan vi se utallige bumerkelignende figurer rundt om på både gjenstander og fjellvegger fra urgammel tid, bl.a. i helleristninger. Disse tegnene vet vi for lite om. Vi kan ikke si om de virkelig er ment som kjennetegn for personer eller om de skal være bare dekorasjoner, formidle hemmelige budskap, ha magiske og religiøse formål eller noe annet.

Derimot har dyr overalt og til alle tider vært merket med egne kjennetegn for eierne. Disse dyremerkene kalles også ”femerker”. Før vi fikk dagens masseproduserte plastikkmerker, har det vært merking med slikt som snitt og innhakk i ører, skinn og svømmehud, til dels etter innviklede systemer og rettsregler. Disse merkene er omtalt i mange gamle lovbøker, også fra de skandinaviske land, men de kan være ganske forskjellige fra bumerkenes enkle streker. Brennemerker i skinn og rissemerker i horn eller lignende, kan ofte ha vært vanlige bumerker.

Noe lignende er jakt- og fangstmerker. De har vært satt på byttet eller på redskaper som harpuner og piler. Ble hval skutt med merket pil, fikk jegeren rett til hvalkjøttet selv om hvalen drev i land på en annens eiendom, bestemte Gulatingsloven, senere lover og Kristian 5s Norske Lov 5-12-7 (om hvalfangst). Pilene ble trolig merket med bumerker.

Vi vet at bumerkene har vært brukt for å vise eiendomsforhold til ting, så som på redskap, kjeler og kar, dekketøy og annet utstyr, eller over inngangsdører til våningshus og uthus. Merkingen viser at tingene har en eier og hvem eieren er når tilskueren kjenner merket. Også grenser mellom faste eiendommer har noen ganger blitt merket med bumerker på steiner og trær. Ordet merkestein er gammelt og betyr for det meste at steinen ligger i eiendomsgrensen. Helt fra de eldste norske lovene har vi strenge forbud mot å flytte merkesteiner uten at eieren ga lov til det.

Hvor vanlig var det å ha bumerker på løsøregjenstander ? Det er bare bevart et nokså begrenset antall gjenstander med bumerker på fra gammel tid. Vi kan se tinntallerkener med bumerker og det finnes fortsatt bumerker på bl.a. minnetavler i kirker og på mange gravsteiner i våre naboland. På veggene i stavkirkene finnes det risset inn bumerker som trolig stammer fra folk i distriktet rundt. Kanskje også fra håndverkere som oppførte kirkene. Fra Norge er det bevart noen få glassmalerier med bumerker, mens fra Sveits er det bevart mange flotte og fargerike glassruter med både bumerker og våpenskjold.

Håndverkermerkene er et gammelt og omfattende bruksområde for bumerkene. Allerede Magnus lagabøters landslov ga påbud om at skjoldmakere skulle merke skjoldene med sitt merke, slik at kvaliteten kunne bli kontrollert. Dette var en form for kjennetegn og sannsynligvis var de formet som enkle strekmerker, dvs. bumerker. Av samme type er de merkene som steinhuggerne satt på byggestein. De finner vi fortsatt i et høyt antall i Nidarosdomen og andre steinkirker. Det er skrevet atskillig om steinhuggermerkene; i utlandet er det lansert tildels luftige teorier, for eksempel at alle merkene kan settes inn i et skjema, nærmest som en ”generalnøkkel” til å forme merkene.

I Norge har vi en rettarbot fra 1384 med påbud til gullsmeder om å ha sine merker på gjenstandene de lager, og tilsvarende bestemmelser har vi fra mange andre land. Utover fra 1500-tallet kom det stadig bestemmelser for håndverkere om å merke varene med sine merker. Slike merker ble kalt for ”Stemp” i Kristian 4s utgave fra 1604 av landsloven 7-10 (om kjøp og falsknerier). Håndverkermerkene kan være bumerker, bokstaver, tegn eller andre merker i enkle streker. Hovedformålet med dem er kontroll og garanti for kvalitet.

Varemerker eksisterer allerede fra gammel tid, og kunne være bumerker som handelsmenn brukte for å merke varer eller emballasje for å unngå sammenblanding med andre, for eksempel ved felles frakt. Våre dagers bruk av varemerker ligner; de er også kjennetegn for økonomisk virksomhet, men har dessuten sin store verdi i moderne reklame og markedsføring.

En spesiell bruk av bumerker har vi i tømmermerker, men til dette brukes mest merker formet som flater og ikke streker. Disse flatemerkenes omriss kan imidlertid ligne mye på streker og figurer i bumerker. Tømmermerkene kan være skogmerker som eieren bruker til å blinke trær med eller til å merke tømmeret på land. Dessuten kan tømmermerker være fløtningsmerker som er kjennetegn for å skille de ulike eiernes tømmer fra hverandre under fløtningen, og som godkjennes av fløtningsforeninger eller lignende.

Tilbake til Heraldikk og Flagg

Til neste del ->