4
Varianter, likhet og personskifte
To bumerker kan være helt forskjellige. Andre bumerker kan ligne på hverandre og de
kan ha mer eller mindre til felles.
Et bumerke som ligner et annet, kan være et bumerke som
er blitt endret, men uten at alle strekene i figuren er blitt
endret. Det kan også være
at begge bumerkene er laget på grunnlag av et tredje, eller at
vi står overfor flere bumerker som alle har en utvikling gjennom
flere ledd tilbake til et opprinnelig bumerke.
Ja, noen bumerker er til og med en blanding av elementer
fra flere eldre bumerker. Ser vi på grupper av bumerker over et
tidsrom, blir det tydelig at bumerkene stadig gjennomgår utvikling
og forandring, selv om de hele tiden er figurer dannet av enkle
streker.
Bumerkene kan vi derfor gruppere i grunnformer
og varianter. De
fleste bumerker er varianter og det er et begrenset antall grunnformer,
men begge typer kan være i bruk på samme tid og i samme område.
Det kan være vanskelig å finne ut hvorfor et bumerke har
fått tilleggstreker og bifigurer slik at et er blitt en variant. Vi kan selvsagt fastslå at et bestemt bumerke
er skapt ut fra en grunnform med tilleggstreker, men mer enn dette
finner vi ikke ut ved bare å se på bumerket alene. Da blir spørsmålet om vi kan spore opp den utviklingen som har foregått.
Noen ganger finner vi fram til en påviselig utviklingslinje
eller sammenheng med andre bumerker. Oftere står vi igjen uten noen forklaring.
Vi må nøye oss med å konstatere at streker bare er lagt til eller
trukket fra for å gjøre bumerket forskjellig fra andre merker.
Lars Standal
1633
|
Knut Jensson
Batalden
1653
|
To av de mest kompliserte bumerkene fra
Kinn: de er nok
resultater av en utvikling fra én eller flere grunnformer
som har fått tilføyd stadig flere streker
|
Det
er mange framgangsmåter (metoder) for å lage varianter.
Denne omdanningen av grunnformer
- og utvikling av varianter -
har skjedd med mye fantasi og kreativitet.
Det har vist seg å være utrolig mange variasjonsmuligheter.
Det finnes derfor store mengder bumerker som er mer eller mindre
forskjellige fra hverandre.
Den
mest vanlige metoden er å tilføye småstreker - én eller flere. På bumerkets
hovedfigur kan småstreker bli føyd til like gjerne øverst ved
toppen, som nederst ved ”foten”. Det kan være satt tilleggstreker
midt på, asymmetrisk eller helt frittstående ved siden av hovedfiguren. Småstrekene kan være av forskjellige slag. De kan være loddrette, vannrette og skråstilte
mot høyre eller venstre. Noen er formet som streker i vinkel,
i sikksakk eller som buer. I
stedet for én strek kan det være flere helt korte streker.
I
mange bumerker er det én eller flere prikker som strengt
tatt er utenfor strekenes område, men som regnes med blant grunnformene.
Noen bumerker har en sirkel, en halvsirkel eller en bue
inntil eller ved siden av en hovedfigur.
På samme måte kan det være satt små kryss som minner om
stjerner.
Blant
variasjonsmetodene har vi å fjerne lengre eller kortere
streker i grunnformer og varianter.
Ofte ser vi at noen småstreker er blitt fjernet samtidig
med at andre er blitt føyd til.
Varianter
blir også dannet ved å speilvende bumerkefiguren, snu
den opp ned, legge den på skrå eller på siden.
Blant de heraldiske merkene, våpenskjoldene,
er det mange som ligner på andre våpen uten å være helt identiske.
Motivet i et våpen kan med hensikt være valgt for å ligne på et
annet våpen. Dette kjenner
vi i vår tid fra kommunevåpen og militære avdelingsmerker. I eldre
tid kunne det skje i person- og slektsvåpen.
Heraldisk teori bruker betegnelsene brisyrer, differensiering
og similarisering for å variere over samme grunntema.
Å bruke brisyrer vil si å legge til småfigurer.
Differensiering og similarisering går ut på å skape litt
forskjell eller litt likhet.
Vi kan bruke de samme betegnelsene på bumerkene, spesielt
brisyrer og brisering (= bruk av brisyrer).
Tilføyelse av brisyrer er ikke så vanlig i skandinaviske
våpenskjold, men metoden er godt kjent fra Storbritannia.
Tar vi for oss bumerker og brisering, blir situasjonen
en annen. I bumerkene
har vi de mange tilføyelsene av streker og bifigurer. Disse variantene minner om de heraldiske brisyrene
og er svært vanlig - også
i Skandinavia.
Når
to bumerker ligner på hverandre, kan det være helt tilfeldig. Det kan også skyldes at det finnes en forbindelse
mellom de to personene som bruker bumerkene. Mange eiere av bumerker har en forbindelse
med hverandre. De kan
være i slekt eller svogerskap, de kan følge etter hverandre som
eiere av en fast eiendom eller de kan tilhøre samme bygdelag eller
yrkesgruppe. Når vi finner slike forbindelseslinjer hender
det at vi kan følge et bumerke med varianter gjennom et langt
tidsrom; opp til et par hundre år, eller kanskje enda lenger.
Vi
må anta at de fleste personer brukte sitt bumerke gjennom lenger
tid. Normalt kan vi derfor knytte et bestemt bumerke
til en bestemt innehaver.
Finner vi et bumerke som vi kjenner fra før, vet vi ofte
hvilken person som har satt bumerket sitt der, selv om navnet
ikke står. Det er likevel grunn til å være forsiktig med
å trekke altfor sikre slutninger fra bumerke til person. Strømmes bok viser oss at folk på Sunnmøre
nå og da skiftet ut bumerket sitt med et helt annet, uten at vi
vet hvorfor.
Kan
bumerker og deres variantmerker hjelpe oss i slektsgranskingen
? Populært sagt: gikk bumerkene i arv ? Ja, det
hendte. Mange bumerker
med varianter følger far etter sønn i generasjoner. Blant bumerkene på Sunnmøre kan vi noen steder følge et bumerke
med varianter gjennom fire-fem generasjoner på 1600-1700-tallene
( bl.a. s. 200-201 og s.334-335). Fra 1300-tallet har vi i Norske
Sigiller eksempel på to brødre med bumerker som ligner hverandre.
Bumerkene
kan dermed være med å bekrefte slektsskap. Vi ser det når de er
variantmerker, de er like og de står i segl med eiernes forbokstaver. Problemet og usikkerheten for slektsgranskingen
er at vi i mange tilfeller ser at hver generasjon - og til og med to brødre - har forskjellige bumerker. Eksempler på dette
fra Sunnmøre har vi mange av i Strømmes bok. (Bl.a. er det ulike bumerker for to brødre på s. 96-97 nr. 308 og
309 jevnført med farens forskjellige bumerke på s. 130-131 nr.
86. Det er tre ulike bumerker i tre generasjoner
på s.266-267 nr. 228-229, jfr s. 262-263 nr. 148.)
|
Cornelis Valvik
1684
|
Kristofer
Valvik
1691
|
Torstein Larsson
Valvik
1697
|
Samme grunnform og samme gårdsnavn: slektninger
? Ikke far og sønn og heller ikke brødre fordi initialene til
fedrene ikke passer (OS, HS og LS).
Fordi vi ofte
ser at far og sønn, eller brødre, bruker helt forskjellige merker,
må vi dessverre fastslå at det
ikke var
noen fast norm i Norge for at bumerker skulle følge slekten og
gå i arv.
To personer
med to forskjellige bumerker, kan derfor ha vært nære slektninger. Selv når to personer har like bumerker, behøver
ikke det å bety at de er i slekt.
Likheten kan være utilsiktet og tilfeldig. Dette gjelder spesielt dersom figurene i bumerkene er av de mer
alminnelige typene. Rundt om på Sunnmøre viser Strømmes bok at
det er mange i forskjellige bygder som bruker identiske bumerker.
Det gjør de uten at vi kan se at de har noen forbindelseslinjer
til hverandre, særlig ved enkle bumerker som
| | | X Λ +
Noen
hevder at de bumerkene som består av personers navneruner eller
forbokstaver (”initialer”, ”monogrammer”) er så personlige at
de derfor ikke kan ha gått i arv.
Jeg synes ikke det er noen god forklaring. Vi har en parallell
i våpenskjold : de ble ofte laget (eller tildelt av myndigheter)
med spesielle figurer som knytter seg direkte til en bestemt mann,
hans ekteskap, mor, yrke, hjemsted, eiendom m.m. Likevel ble dette
personvåpenet brukt videre av etterkommerne i generasjoner som
et slektsvåpen. Noe lignende kunne skje med bumerker, ikke
minst ved å gjøre tilføyelser til en grunnform med småstreker
og bifigurer. Det som først var initialer, kan derfor ende som
bumerker med helt abstrakte strekfigurer og en videreutvikling
til mange varianter.
En
mann kunne også overta bumerket fra svigerfaren (Strømmes
bok har eksempler bl.a. på s. 18-19, nr. 57-58, på side 54-55
nr. 718 og 720 og på s. 328-329 nr. 165 og 178).
Noen menn tok til og med bumerket fra konens forrige,
avdøde ektefelle (se eksempler i Strømmes bok bl.a. på s.
74-75 nr. 1043,1046 og 1050, på s. 96-97 nr. 310 og 317, på s.
102-103 nr. 63 og 66, jfr. s. 92-93 nr. 217, og på s. 328-329
nr. 191 i 1673 og nr. 193 i 1694 ).
Også
kvinner brukte sine egne bumerker og vi har tilfeller der
et ektepar bruker hvert sitt bumerke.
Fra Danmark kjenner vi eksempel på et ektepars ”allianseskjold”
på en gravstein. Det ene skjoldet har et bumerke for mannen og
det andre har et helt annet for kvinnen.
Hvis en person
utenfor slekten kopierer et bumerke, kan det skyldes noe så jordnært
som at vedkommende overtok et signet fra en avdød.
Da slapp han å gravere om mer enn forbokstavene over bumerket.
På tilsvarende måte kan en ny og fremmed eier av en gård
ha fått med signetet fra den tidligere eieren på kjøpet. Den nye
eieren kan jo også av ren fantasiløshet ha fortsatt å bruke det
samme bumerket som den forrige eieren hadde.
Fra Sunnmøre
har Strømmes bok en del tilfeller der bumerket fulgte med gården
da en ny eier overtok. I mange andre tilfeller kom den nye eieren
i stedet med et helt nytt merke. Vi må derfor også si at vi i
Norge
ikke
har noen fast norm for at bumerket skal følge eiendommen ved eierskifte.
Kanskje må vi
gjøre unntak for noen av de stuemerkene fra Bryggen i Bergen som
fulgte eiendommene, etter det vi kan se i Koren Wibergs artikkel.
Rent praktisk har nok noen bumerker fulgt gårder på landet ved
eierskifte, fordi bygninger og løsøre allerede var merket med
bumerket og omgjøring har vært upraktisk.
Strømmes
bok siterer Sivert Årflots betraktninger fra 1811. Årflot sier at visse bumerker kan være like og bare skille seg fra
hverandre med bistreker fordi eierne har gårder rundt et tun. Bumerkematerialet fra Sunnmøre gir imidlertid
neppe grunn til å trekke noen særlige slutninger i den retning.
I noen tilfeller har bumerker i samme bygdelag en viss likhet
gjennom et tidsrom, men i andre tilfeller er de helt forskjellige.
På nasjonalt nivå skal det visstnok være visse særtrekk
i England, men ellers er det utført lite sammenlignende studier
for å fastlå nasjonale eller lokale særtrekk
|
