4                     Varianter, likhet og personskifte

 

To bumerker kan være helt forskjellige.  Andre bumerker kan ligne på hverandre og de kan ha mer eller mindre til felles.  Et bumerke som ligner et annet, kan være et bumerke som er blitt endret, men uten at alle strekene i figuren er blitt endret.  Det kan også være at begge bumerkene er laget på grunnlag av et tredje, eller at vi står overfor flere bumerker som alle har en utvikling gjennom flere ledd tilbake til et opprinnelig bumerke.  Ja, noen bumerker er til og med en blanding av elementer fra flere eldre bumerker. Ser vi på grupper av bumerker over et tidsrom, blir det tydelig at bumerkene stadig gjennomgår utvikling og forandring, selv om de hele tiden er figurer dannet av enkle streker.

 

Bumerkene kan vi derfor gruppere i grunnformer og varianter.  De fleste bumerker er varianter og det er et begrenset antall grunnformer, men begge typer kan være i bruk på samme tid og i samme område.  Det kan være vanskelig å finne ut hvorfor et bumerke har fått tilleggstreker og bifigurer slik at et er blitt en variant.  Vi kan selvsagt fastslå at et bestemt bumerke er skapt ut fra en grunnform med tilleggstreker, men mer enn dette finner vi ikke ut ved bare å se på bumerket alene.  Da blir spørsmålet om vi kan spore opp den utviklingen som har foregått.  Noen ganger finner vi fram til en påviselig utviklingslinje eller sammenheng med andre bumerker.  Oftere står vi igjen uten noen forklaring. Vi må nøye oss med å konstatere at streker bare er lagt til eller trukket fra for å gjøre bumerket forskjellig fra andre merker.


Lars Standal

1633




Knut Jensson

Batalden

1653


To av de mest kompliserte bumerkene fra Kinn:  de er nok resultater av en utvikling fra én eller flere grunnformer som har fått tilføyd stadig flere streker

 

 

Det er mange framgangsmåter (metoder) for å lage varianter. Denne omdanningen av grunnformer  - og utvikling av varianter -  har skjedd med mye fantasi og kreativitet.  Det har vist seg å være utrolig mange variasjonsmuligheter. Det finnes derfor store mengder bumerker som er mer eller mindre forskjellige fra hverandre. 

 

Den mest vanlige metoden er å tilføye småstreker  - én eller flere.  På bumerkets hovedfigur kan småstreker bli føyd til like gjerne øverst ved toppen, som nederst ved ”foten”. Det kan være satt tilleggstreker midt på, asymmetrisk eller helt frittstående ved siden av hovedfiguren.  Småstrekene kan være av forskjellige slag.  De kan være loddrette, vannrette og skråstilte mot høyre eller venstre. Noen er formet som streker i vinkel, i sikksakk eller som buer.  I stedet for én strek kan det være flere helt korte streker. 

 

I mange bumerker er det én eller flere prikker som strengt tatt er utenfor strekenes område, men som regnes med blant grunnformene. Noen bumerker har en sirkel, en halvsirkel eller en bue inntil eller ved siden av en hovedfigur.  På samme måte kan det være satt små kryss som minner om stjerner.

 

Blant variasjonsmetodene har vi å fjerne lengre eller kortere streker i grunnformer og varianter.  Ofte ser vi at noen småstreker er blitt fjernet samtidig med at andre er blitt føyd til. 

 

Varianter blir også dannet ved å speilvende bumerkefiguren, snu den opp ned, legge den på skrå eller på siden. 

 

Blant de heraldiske merkene, våpenskjoldene, er det mange som ligner på andre våpen uten å være helt identiske. Motivet i et våpen kan med hensikt være valgt for å ligne på et annet våpen.  Dette kjenner vi i vår tid fra kommunevåpen og militære avdelingsmerker. I eldre tid kunne det skje i person- og slektsvåpen.  Heraldisk teori bruker betegnelsene brisyrer, differensiering og similarisering for å variere over samme grunntema.  Å bruke brisyrer vil si å legge til småfigurer.  Differensiering og similarisering går ut på å skape litt forskjell eller litt likhet.  Vi kan bruke de samme betegnelsene på bumerkene, spesielt brisyrer og brisering (= bruk av brisyrer).   Tilføyelse av brisyrer er ikke så vanlig i skandinaviske våpenskjold, men metoden er godt kjent fra Storbritannia.  Tar vi for oss bumerker og brisering, blir situasjonen en annen.  I bumerkene har vi de mange tilføyelsene av streker og bifigurer.  Disse variantene minner om de heraldiske brisyrene og er svært vanlig  - også i Skandinavia.

 

Når to bumerker ligner på hverandre, kan det være helt tilfeldig.  Det kan også skyldes at det finnes en forbindelse mellom de to personene som bruker bumerkene.  Mange eiere av bumerker har en forbindelse med hverandre.  De kan være i slekt eller svogerskap, de kan følge etter hverandre som eiere av en fast eiendom eller de kan tilhøre samme bygdelag eller yrkesgruppe.  Når vi finner slike forbindelseslinjer hender det at vi kan følge et bumerke med varianter gjennom et langt tidsrom; opp til et par hundre år, eller kanskje enda lenger. 

 

Vi må anta at de fleste personer brukte sitt bumerke gjennom lenger tid.  Normalt kan vi derfor knytte et bestemt bumerke til en bestemt innehaver.  Finner vi et bumerke som vi kjenner fra før, vet vi ofte hvilken person som har satt bumerket sitt der, selv om navnet ikke står.  Det er likevel grunn til å være forsiktig med å trekke altfor sikre slutninger fra bumerke til person.  Strømmes bok viser oss at folk på Sunnmøre nå og da skiftet ut bumerket sitt med et helt annet, uten at vi vet hvorfor. 

 

Kan bumerker og deres variantmerker hjelpe oss i slektsgranskingen ?  Populært sagt: gikk bumerkene i arv ? Ja, det hendte.  Mange bumerker med varianter følger far etter sønn i generasjoner.  Blant bumerkene på Sunnmøre kan vi noen steder følge et bumerke med varianter gjennom fire-fem generasjoner på 1600-1700-tallene ( bl.a. s. 200-201 og s.334-335). Fra 1300-tallet har vi i Norske Sigiller eksempel på to brødre med bumerker som ligner hverandre.
 
Bumerkene kan dermed være med å bekrefte slektsskap. Vi ser det når de er variantmerker, de er like og de står i segl med eiernes forbokstaver.  Problemet og usikkerheten for slektsgranskingen er at vi i mange tilfeller ser at hver generasjon  - og til og med to brødre -  har forskjellige bumerker. Eksempler på dette fra Sunnmøre har vi mange av i Strømmes bok.  (Bl.a. er det ulike bumerker for to brødre på s. 96-97 nr. 308 og 309 jevnført med farens forskjellige bumerke på s. 130-131 nr. 86.  Det er tre ulike bumerker i tre generasjoner på s.266-267 nr. 228-229, jfr s. 262-263 nr. 148.)

 

Cornelis Valvik

1684

 

Kristofer

Valvik

1691

Torstein Larsson

Valvik

1697

 

Samme grunnform og samme gårdsnavn: slektninger ? Ikke far og sønn og heller ikke brødre fordi initialene til fedrene ikke passer (OS, HS og LS).

 

 

Fordi vi ofte ser at far og sønn, eller brødre, bruker helt forskjellige merker, må vi dessverre fastslå at det

 

ikke var noen fast norm i Norge for at bumerker skulle følge slekten og gå i arv. 

 

To personer med to forskjellige bumerker, kan derfor ha vært nære slektninger.  Selv når to personer har like bumerker, behøver ikke det å bety at de er i slekt.  Likheten kan være utilsiktet og tilfeldig.  Dette gjelder spesielt dersom figurene i bumerkene er av de mer alminnelige typene. Rundt om på Sunnmøre viser Strømmes bok at det er mange i forskjellige bygder som bruker identiske bumerker. Det gjør de uten at vi kan se at de har noen forbindelseslinjer til hverandre, særlig ved enkle bumerker som 

 

| | |      X     Λ     +  

 

Noen hevder at de bumerkene som består av personers navneruner eller forbokstaver (”initialer”, ”monogrammer”) er så personlige at de derfor ikke kan ha gått i arv.  Jeg synes ikke det er noen god forklaring. Vi har en parallell i våpenskjold : de ble ofte laget (eller tildelt av myndigheter) med spesielle figurer som knytter seg direkte til en bestemt mann, hans ekteskap, mor, yrke, hjemsted, eiendom m.m. Likevel ble dette personvåpenet brukt videre av etterkommerne i generasjoner som et slektsvåpen.  Noe lignende kunne skje med bumerker, ikke minst ved å gjøre tilføyelser til en grunnform med småstreker og bifigurer. Det som først var initialer, kan derfor ende som bumerker med helt abstrakte strekfigurer og en videreutvikling til mange varianter.

           

En mann kunne også overta bumerket fra svigerfaren (Strømmes bok har eksempler bl.a. på s. 18-19, nr. 57-58, på side 54-55 nr. 718 og 720 og på s. 328-329 nr. 165 og 178).  Noen menn tok til og med bumerket fra konens forrige, avdøde ektefelle (se eksempler i Strømmes bok bl.a. på s. 74-75 nr. 1043,1046 og 1050, på s. 96-97 nr. 310 og 317, på s. 102-103 nr. 63 og 66, jfr. s. 92-93 nr. 217, og på s. 328-329 nr. 191 i 1673 og nr. 193 i 1694 ). 

 

Også kvinner brukte sine egne bumerker og vi har tilfeller der et ektepar bruker hvert sitt bumerke.  Fra Danmark kjenner vi eksempel på et ektepars ”allianseskjold” på en gravstein. Det ene skjoldet har et bumerke for mannen og det andre har et helt annet for kvinnen.

 

Hvis en person utenfor slekten kopierer et bumerke, kan det skyldes noe så jordnært som at  vedkommende overtok et signet fra en avdød.  Da slapp han å gravere om mer enn forbokstavene over bumerket.  På tilsvarende måte kan en ny og fremmed eier av en gård ha fått med signetet fra den tidligere eieren på kjøpet. Den nye eieren kan jo også av ren fantasiløshet ha fortsatt å bruke det samme bumerket som den forrige eieren hadde.

 

Fra Sunnmøre har Strømmes bok en del tilfeller der bumerket fulgte med gården da en ny eier overtok. I mange andre tilfeller kom den nye eieren i stedet med et helt nytt merke. Vi må derfor også si at vi i Norge

 

ikke har noen fast norm for at bumerket skal følge eiendommen ved eierskifte. 

 

Kanskje må vi gjøre unntak for noen av de stuemerkene fra Bryggen i Bergen som fulgte eiendommene, etter det vi kan se i Koren Wibergs artikkel. Rent praktisk har nok noen bumerker fulgt gårder på landet ved eierskifte, fordi bygninger og løsøre allerede var merket med bumerket og omgjøring har vært upraktisk. 

 

Strømmes bok siterer Sivert Årflots betraktninger fra 1811.  Årflot sier at visse bumerker kan være like og bare skille seg fra hverandre med bistreker fordi eierne har gårder rundt et tun.  Bumerkematerialet fra Sunnmøre gir imidlertid neppe grunn til å trekke noen særlige slutninger i den retning. I noen tilfeller har bumerker i samme bygdelag en viss likhet gjennom et tidsrom, men i andre tilfeller er de helt forskjellige.  På nasjonalt nivå skal det visstnok være visse særtrekk i England, men ellers er det utført lite sammenlignende studier for å fastlå nasjonale eller lokale særtrekk


<- Tilbake til forrige del Tilbake til Heraldikk og Flagg Til neste del ->