|
5
Grunnformer og andre figurer som bumerker
Når vi karakteriserer
bumerkene etter sitt utseende, er det sentrale poenget at de består
av enkle streker uten bestemte farger.
Disse strekene er oftest rette, men de kan også være buede,
runde og sammensatt av flere frittstående streker.
Bumerkene er formet som enkle streker for at de skal være
lette å tegne, skjære, risse eller hugge inn, uten å ha noen særlig
tegneferdighet. I seglene er denne enkle formen ikke nødvendig,
men den gjør figurene lett kjennelige i lite format.
Alle
som har skrevet om bumerker omtaler at de ligner på runene.
Det er ingen tvil om at svært mange, gamle bumerker er dannet
av en eller flere runer. De kan være enten første rune i navnet eller
satt sammen av flere runer. Alle runene kan derfor ses som grunnformer
for bumerker.
Vi
finner runene i den eldre og den yngre ”futharken” (runealfabetet). Runeskriften er antagelig fra 500-tallet og
var kjent i store deler av Europa.
I Norden holdt runene seg lengst i praktisk bruk og trolig
kunne svært mange nordmenn bruke runeskrift helt opp i 16-1700-tallene. Runene ble brukt på mange måter og de utviklet seg noe gjennom århundrene.
Runer kan noen ganger være slått sammen til de såkalte binderunene.
Da er flere runer skrevet inn i ett tegn. Dette var praktisk
både til navnemerking og til å uttrykke ideer som var hemmelige
for de uinnvidde.
Bumerker
med runer fra navn kalles ”runemonogrammer” eller ”runeinitialer”. Mange av middelalderens bumerker i Norske Sigiller
er av den typen. Den kjente
professor Oluf Kolsrud peker på dette i sine kommentarer til seglene. Blant annet viser han at to menn med navnet
Olav i 1315 og 1359 har segl med kombinasjoner av runene for O
og L. Den danske forskeren Allan Tønnesen viser hvordan
mange langt senere bumerker, bl.a. i Strømmes bok, lar seg oppløse
til eiernes runeinitialer.
R U N E R
Futharken ca. år 1100
F UTORK HN I AS TBMLY
De såkalte ”langkvistruner”
ABCDEFG HI KL MNOPQ R S TÞ U YÆØ
Middelalderruner
(De
to siste runerekkene er kopiert fra Odd Einar Haugen, Universitetet
i Bergen : http://nora.hd.uib.no/Runefonter/Gullskoen.html
)
En
del bumerker fra Sunnmøre har bokstaver
i mer eller mindre vanlige typer. Også bokstavene
er grunnformer i bumerker. Allerede
mange segl fra 1300-tallet i Norske Sigiller har bokstaver som
det sentrale motivet. Flere av disse har trolig også vært brukt som
bumerker. Ofte er det
eiernes forbokstaver (initialer) og de kan være satt sammen til
en enkeltfigur. I Strømmes bok fra Sunnmøre har vi (på side
252-253) for eksempel Lars Pedersson som i 1696 koblet sammen
L og P til et bumerke. Sønnen Halkjeld Larsson brukte i 1720 en
kombinasjon av H og L.
Bumerker
kan også ha bokstaver som ikke er eiernes initialer. Dette kan vi lett konstatere når seglene gjengir både bumerket og
eierens forbokstaver over bumerket.
Kanskje er da bokstavmerket arvet fra en tidligere generasjon
? Bokstaver som inngår i bumerker kan dessuten
være kombinert med andre figurer, slik vi ser i mange av stuemerkene
fra Bergen.
Det
er viktig å være klar over at på langt nær alle bumerker består
av runer og bokstaver. Likevel
er det ganske mange bumerker som er varianter av runer og bokstaver
med tilleggstreker av forskjellige slag. Bumerkene er imidlertid
ikke et eget skriftsystem. De lar seg som oftest ikke lese som
et bestemt budskap med noe meningsinnhold utover å være kjennetegn.
Olav Hansson
Valvik
1652
|
Nils
Larsson
Standal
1692
|
Per Larsson
Uførene
1689
|
Jakop Sunde
Gardvollen
1691
|
To bumerker med bokstavmonogram og ett med initialer, prikker og
streker.
Det fjerde med en P som vi ikke kan se noen
umiddelbar forklaring på
I mange bumerker
ser vi arabiske tall eller romertall, uten at det framgår
hvorfor tallet er valgt som figur.
Vi vet ikke om tallene skal bety et bestemt år i en persons
liv, et antall kjære eiendeler, et lykketall eller noe annet.
Bumerker kan ha hvert av arabertallene under ti, men jeg
har ikke sett noen over. Derimot forekommer alle de ni første romertallene
og X med tillegg av I, II, III eller flere av X.
Fra en helt
annen sammenheng kommer de geometriske grunnformene, trekant
(”triangel”), kvadrat, rektangel, rombe, sirkel, oval m. fl.
Det er omrissene til de geometriske formene som blir tegnet
som strekfigurer i mange bumerker. De kan ha varianter med streker
tvers over, under eller ut til sidene. Strømmes bok viser oss
at på Sunnmøre er det mange bumerker med geometriske former.
Vi kan se kvadrat, ofte med alle fire linjene trukket litt
ut i hjørnene. Det forekommer trekanter med tilleggstreker og
det er rektangler med skrå kortsider.
Andre bumerker har en rombe, sirkel eller oval.
Alle de geometriske formene finnes i flere varianter med
tillegg eller fradrag av streker og små bifigurer.
Torstein Steffens
Svortevik
1799
|
Olav Hovland
1691
|
|
Geometriske former med tillegg som gir originale sammensetninger
Fordi bumerkene
består av enkeltstreker, må de bli på et høyt abstrahert nivå. De er langt fra de detaljrike avbildninger
av ting og gjenstander.
Bumerkene skiller seg klart fra de mange religiøse og verdslige
bildesymboler og sinnbilder. Bumerker er heller ikke naturalistiske
bilder av levende vesener, planter, landskap eller annet. Når slike bilder brukes som kjennetegn, bl.a. i segl, kaller vi
dem gjerne for ”allegorier”.
Avbildninger
av enkelte ting kan imidlertid være blitt omskapt til figurer
i bumerker. Visse ting og gjenstander er blitt stilisert
med stor oppfinnsomhet til enkle karakteristiske strekfigurer. De står som grunnformer i mange bumerker, særlig
øks, pil, spyd, sverd, armbrøst, pil i en bue, anker, hestesko,
nøkkel, kvist, gren, halvmåne, stjerne, hjerte, knute. Vi
ser disse figurene bl.a.
på Sunnmøre i Strømmes bok. I
flere tilfeller er en øks et symbol på St. Olav og skyldes at
eieren het Olav. Det kan ellers være vanskelig å finne forklaringen
på at et bumerke inneholder en stilisert gjenstand.
Men en nøkkel kan bety Peter og et sverd Paulus, fordi
de er vanlige helgensymboler. Figurer som anker, rist m. fl. kan
være også ment som helgen- og navnesymboler.
Vi kan ikke
alltid være sikre på at bumerker er ment som stilisering av ting
de ligner på. Fordi et bumerke har få streker med hardhendt
stilisering, kan den tilsynelatende likheten være helt tilfeldig.
|
Nils Vallestad
1704
|
Olav Samsonson
Ramsdal
1717
|
Trolig
en stilisert armbrøst i det ene merket og et hjerte med tre blomster
i det andre.
Et
bumerke er noe annet enn et heraldisk våpenskjold, selv
om de begge er kjennetegn og ble brukt i segl. Det som særpreger
våpenmerkene er at deres figurer består av flater og farger
- ikke av enkle streker slik som bumerkene.
|
Anders Nilsson
Flora
1663
|
Nils Larsson
Brandsøy
1654
|
I
bumerkeserien fra Kinn inngår også disse skjoldene med heraldiske
figurer
Noe annet er
det at visse figurer i bumerker og våpen kan ligne hverandre.
De ligner når vi bare ser på grunnrissene, eller ytterkantene,
til våpenfigurene. Spesielt geometriske figurer som ”sparre” (formet
som Λ), skråbjelke ( /), skive (Ο
) og gaffelkors (Y), kan ligne på strekfigurene
i bumerkene. Dessuten
kan formgivningen av bumerke og våpen nærme seg hverandre. Det er når bumerkene blir tegnet i brede streker,
nærmest som flater, og blir fargelagt. Noen vakre eksempler på slike bumerkeskjold kan vi se på prekestolen
fra Degernes kirke i Østfold, med dateringen 1554 og nå på Folkemuseet
i Oslo.
”Sjøbladet” i dette skjoldet kan
vi finne som strekmerke i bumerker, bl.a. fra Leine-ætten i Ringsaker.
Skjoldet viser kommunevåpenet til Vestre Slidre som er laget på
basis av et personvåpen fra middelalderen.
Vi kan snakke
om ”heraldisering” av bumerker.
Heraldiseringen kan lede til en direkte omgjøring av strekene
til rene våpenfigurer. Vi
har noen få norske eksempler på at bumerker er omdannet til våpenskjold,
og på at våpenfigurer er blitt til bumerker.
I utlandet er det noen som har satt fram spekulative teorier,
som at de aller fleste våpenfigurene opprinnelig var bumerker. Disse teoriene får i dag liten støtte. Et unntak er de helt spesielle, polske klanvåpnene.
De er dels rene bumerker, dels ligner mange av dem sterkt på bumerker
som de visstnok er utviklet
fra.
I Norge har
vi en del blandingsmerker av våpen og bumerke, særlig bumerker
som er satt i skjold sammen med våpenfigurer. Eventuelt kan de
ha skjold og heraldiske figurer som tegn oppe på hjelmen.
Fra 1300-tallet har vi et par eksempler i Norske Sigiller
med en halv lilje og et bumerke i et skjold. I Bergen finnes flere bumerker i skjold kombinert
med en kronet stokkfisk som våpenfigur.
De rene bumerker
kan bli gjengitt i skjold eller innenfor skjoldlignende rammer.
Det finnes svært mange skjold med bumerker uten andre figurer.
Jeg foretrekker å kalle disse for bumerker i skjold og
ikke blandingsmerker.
|
Sjur Sjurson
Hopen
1653
|
Olav Storøy
1629
|
I disse skjoldene er det bumerker, men de kan tenkes som våpenfigurer,
så ”blandingsmerker” er kanskje den beste betegnelsen .
Det
er mange bumerker som inneholder velkjente symboler. Spesielt
har vi korsformene som det er så mange av. Flere av disse
korsformene er mye eldre enn kristendommen.
De er minst 3000 år gamle og er brukt innenfor kulturer
helt fra Midtøsten til Øst-Asia og Amerika før Columbus. Jeg nevner
her bare noen korsformer som er vanlige i bumerker. En grunnform
er det helt likesidete korset. Det ser ut som plusstegnet og blir
nå kalt for ”gresk kors” eller ”georgskors”. Andre urgamle og
utbredte korsformer er det T-formete korset (”taukorset” eller
”antoniuskorset”) og det X-formete ”andreaskorset” eller krysset.
Mer typisk kristent er det korset som er mest vanlig i
dag: det såkalte ”latinske kors” med lang stamme.
+ T X
†
Fire tradisjonelle og mye brukte korsformer
.
|
Arne K. Domben
1723
|
Erling Larsson
Grov
1700
|
Det er sjelden at et bumerke bare har det
latinske korset, slik som her. Latinsk kors med en ekstra tverrstav
blir en figur som ligner det franske ”Lorraine-korset”.
Det
i dag så kontroversielle hakekorset opptrer i Mykene så
tidlig som på 1300-tallet før Kristus. Det har senere spredt seg
i Asia og Europa. Hakekorset kan være utformet på flere måter
og ha en lang rekke varianter, bl.a.
Figuren
kalles også ”svastika” eller ”gammadion”. I Norske Sigiller har
vi hakekorset på 1300-tallet og det er mange av det i bumerkene
på Sunnmøre. Der ble det brukt i forskjellige varianter,
så som med småstreker som er tilføyd eller fjernet. Hakekorset har følgelig sin egen norske tradisjon, iallfall fra
vikingtid og på tekstiler i Osebergfunnet. Vi har hakekorset i
mengder av bumerker, så det er ingen grunn til å betrakte det
som noe fiendtlig og unorsk.
Som kjent, er det dessuten et høyt ansett og mye brukt
symbol i asiatiske land, bl.a. i India og Tibet. Nazistene var frekke nok til å okkuperte hakekorset,
og derfor er det nå blitt så upopulært.
|
Rasmus Osen
1653
|
Jakop Ytre
Reksten
1702
|
Karsten Einarson
Svortevik
1705
|
|
Nesten helt vanlig hakekors og bare litt lik
hakekors; alle med sine særtrekk
Noen
av de små tilleggsstrekene i mange bumerker kan se ut som kors,
uten at vi vet om de er ment som kors.
Som eksempel har vi den figuren som består av en trekant
med et kors øverst på spissen. Den skal være kalt for jomfrua, men
om den ble brukt som kvinnesymbol, slik Wallem forteller, er vel
heller tvilsomt. Jomfrua
er benyttet av mange menn i en rekke varianter, etter det vi kan
se av bumerkene på Sunnmøre. Bør vi her snakke om jomfrua
som én grunnform, to kombinerte grunnformer eller en variant ? Det kan være en smakssak.
Grunnformen av tegnet jomfrua som kan ha mange varianter
Bumerkene
kan bestå av et par andre helt spesielle tegn som er hentet fra
fjerne kulturer og som har minst et par tusen års historie bak
seg. Jeg tenker på stjernene som er tegnet i én strek og har fem eller
seks spisser. På samme
måte som mange av korsformene, ble hvert av disse to tegnene brukt
til å påkalle gode makter, til velsignelser, besvergelser og andre
formål fra mystikkens verden. Slike tegn kalles også for ”magiske vernemerker”
og de er blitt plassert på bygninger og gjenstander.
Først har vi
den femkantete stjernen som har det greske navnet pentagram
(dvs. femkantet skifttegn). Vi ser denne figuren i et par segl på 1300-tallet
i Norske Sigiller. Pentagrammet
er dessuten benyttet mange ganger som bumerke på 16-1700-tallene
ifølge Strømmes bok fra Sunnmøre. Med en spiss som peker nedover,
står pentagrammet til og med utenpå permen til Strømmes bok.
Pentagrammet
tegnes i en sammenhengende strek og ble også av den grunn oppfattet
som et mektig og mystisk symbol.
Vi har det i både bumerker og andre merker, helt fra Norge
og ned til asiatiske og nordafrikanske land, i dag bl.a. i Marokkos
flagg. Pentagrammet har
flere navn på norsk, så som marekors eller ”runerosa” og
”mærkjeskrinsen”, ifølge Sivert Årflot. Noen har prøvd å tegne alle bumerkefigurer inn i et pentagram som
en slags felles grunnmodell. Bumerkene har imidlertid så mange
ulike røtter at det ikke nytter med en så enkel forklaringsmodell.
|
Ingvald Larsson
Langedal
1699
|
Heksagram med tilleggsfigurer
i et bumerke fra Kinn
Minst like gammelt
som pentagrammet, er den sekskantede stjernefiguren heksagrammet. Det står i et segl fra 1334 i Norske Sigiller
og i flere bumerker fra 1700-tallet på Sunnmøre. Heksagrammet har en egen jødisk tradisjon og
står i dag i Israels nasjonalflagg. Figuren blir også kalt ”Davidstjernen”
og har flere andre navn. Når
vi ser denne ”seksstjernen” i flere norske bumerker fra gammel
tid, betyr det neppe mosaisk tro eller jødisk avstamming.
(Det greske ordet ”heksagram” kan for øvrig også bety det
spesielle asiatiske symbolsystemet med 6 streker under hverandre
og oppdelt på forskjellige måter.)
Det
er også andre bumerkefigurer som er blitt tillagt beskyttende
og andre magiske egenskaper.
Vi har Kristus-monogrammet satt sammen av de greske
X og P. En annen figur er de sammenføyde A og
M som utgjør et ave maria-monogram. I samme gruppe
har vi de greske bokstavene alfa og omega, A W (”alle tings begynnelse og slutt”). Alle
disse bokstavfigurene kan vi se i mange kirker og religiøse avbildninger,
så de var kjent av folk flest.
Vi finner disse figurene brukt som kjennetegn for personer,
de er i seglmerker av flere slag og som bumerker med mange varianter.
For eksempel når bokstaven A er blitt tilføyd en eller
flere streker, kan det antyde en form for M og stå for Ave Maria.
Det ser vi bl.a. i segl fra Norske Sigiller og i bumerker fra
Sunnmøre. Der er det personer som ikke har A i navnet sitt, men
som likevel har en A med tilleggsstreker.
|
Lars Andersson
Høydal
1721
|
Sjur Sjurson
Hovland
1705
|
Har
vi her varianter av Kristusmonogram og Ave Maria-monogram ?
De
gamle astrologiske og alkymistiske tegnene har vært
utbredt i hele Europa, både i gammel og ny tid.
Mange av disse tegnene består av enkle streker og vi kan
finne flere av dem i norske bumerker.
Slike tegn har vært omgitt av mye symbolikk, fortolkninger
og overtro. Blant disse tegnene har vi stjernetegnene og
de svært vanlige felles tegnene for planeter og metaller. Sirkelen kan stå for sol og gull, mens halvsirkel
eller bue står for månen/sølv.
Et tegn som er dannet av en kombinert sirkel, bue og et
lite kors, står for Merkur/kvikksølv.
Den velkjente sirkelen med et kors under, er i vår tid
mye brukt som kvinnesymbol. Det står for både Venus og kobber.
En sirkel med en pil opp og ut på skrå, er i vår tid mye brukt
som mannsymbol. Det står for Mars/jern. Tegnet for Jupiter/tinn
er et 4-tall med buet skråstrek, mens Saturn/bly har en halvsirkel
med kors.
Tegnene for Venus, Mars og Jupiter er grunnformer
i en del bumerker fra Sunnmøre.
I
bumerker ser vi disse tegnene i en lang rekke varianter. Venustegnet i varianter ser vi i et par segl
fra 1300-tallet i Norske Sigiller. Det finnes også i en hel del
bumerker fra 1700-tallet, bl.a. i Strømmes bok under avsnittet
for Vatne på Sunnmøre. Tegnene for Mars/jern og Jupiter er ikke like
vanlige, men det er noen av dem i bumerker fra Sunnmøre.
|
