Moderne design og behovet
for heraldisk fornyelse
Modern design and
the needs for heraldic renewal
(An
English summary is at the end)
Av
(Dette er
en bearbeidelse av mitt foredrag på Skandinavisk Heraldisk Kollokvium i Kalmar
den 13. mai 2001)
Design og heraldikk
Vi har i
dag en livlig og profesjonell moderne formgivning eller ”design”. De moderne grafikerne skaper nye symboler og
frisker opp gamle tegn. Vi ser denne designen hele tiden rundt oss i det
moderne samfunn, ikke minst i datamaskinenes omfattende bruk av grafiske
symboler. De grafiske tegnene er i en
løpende utvikling, de har stor økonomisk betydning, og mange dyktige formgivere
arbeider med denne typen design.
![]() ![]() |
Figurer
fra datamaskinenes formspråk
Kjennetegn og
grafiske symboler er nødvendige i våre dagers utrolige mengde av
informasjonsutveksling og kommunikasjon mellom mennesker. Dette ser vi bl.a. i myndighetsutøvelse og
forretningsvirksomhet. Den grafiske formgivningen preger både dokumenter og
slikt som maskiner og andre gjenstander, interiører og eksteriører, for
eksempel biler, fly, møterom, veier og anlegg. Den moderne designen i
kjennetegn og andre grafiske tegn påvirker dessuten våpenskjoldene og lignende
merker.
Er den
moderne designen farlig for våpenskjoldene ?
Vil de heraldiske våpnene bli borte og fortrengt av andre typer merker
? Det er mange heraldikere som er redde
for at en slik utvikling er i gang. Selv
er jeg ikke så bekymret. Riktignok er en
del gamle våpentegninger i ferd med å forsvinne fra praktisk bruk, og flere vil
følge etter. Likevel tror jeg at nye
tegninger og nye former vil fortsette å dukke opp i de generasjonene som
kommer. De heraldiske uttrykksformene vil overleve, men ikke uten forandringer.
At
våpenskjoldene forandrer seg, er ikke noe nytt.
Ser vi på den heraldiske utviklingen, finner vi nyheter i hvert eneste
århundre. Våpnenes innhold, form og
praktiske bruk har forandret seg helt fra riddertiden, opp gjennom bl.a.
reformasjonstiden, opplysningstiden og inn i vår tid. Våpnene følger med når behovene for
kjennetegn og dekorasjon forandrer seg.
Også i vår
tid har mye skjedd. I løpet av det
århundret vi nylig har passert, fikk heraldikken sitt gjennombrudd i den
vanlige hverdag. Det er de offentlige våpnene
som er i søkelyset. De blir brukt mer
enn vi noen gang før har sett maken til. Tenk bare på mynter, sedler, veiskilt,
husskilt, flagg og faner, annonser i aviser, brosjyrer, brevpapir og andre
trykksaker osv. Gamle våpen er tegnet om og nye våpen er skapt.
Nye
gjennomarbeidete merker med heraldiske innslag
Heraldikkens dynamiske aspekt
Det er noen
grunnleggende trekk ved det heraldiske systemet, som gjør at våpenskjoldene er
spesielt godt egnet til å bli forandret og fornyet. Disse grunnleggende trekkene har fulgt
våpenskjoldene hele tiden fra de ble systematisert på midten av 1100-tallet, og
til i dag.
Et av disse
grunntrekkene er at det er noe i våpen som varierer, mens noe annet er stabilt.
Kort sagt: vi skiller mellom våpens stabile innhold og variable form. Vi ser det allerede i middelalderen. Da ble motivet i ett og samme våpen utformet
forskjellig på skjold, på hesteklede, på rustningens skulderplater, i lansefaner
osv. Tar vi for oss senere våpen, kan vi
også se at formgivningen kan veksle både med tidsstilen og med det materialet
som våpenet gjengis i.
Dette er
velkjente fakta for den som har satt seg litt inn i heraldisk teori. Det har vært skrevet mye om dette dynamiske
aspektet i heraldikken. Likevel kan det
være vanskelig å få folk med på denne
tankegangen. Igjen og igjen må vi
forklare andre mennesker at et våpen ikke er en bestemt tegning.
Jeg
oppsummerer her hovedpunktene om våpnenes innhold og form
·
Et
våpen består av et fast innhold, også kalt ”et motiv”. Dette er en kombinasjon av én eller flere
figurer og to eller flere farger. Denne
kombinasjonen av figur og farge er selve
våpenet og det er denne som ligger fast. Gjøres det avvik fra
kombinasjonen, fører det til at avviket enten blir et annet våpen eller til noe
som ikke er et våpen.
·
Kombinasjonen
av figurer og farger skal være original for hvert våpen, og den skal være lett
å kjenne igjen. Dette punktet er mindre viktig i de tilfellene der våpenet ikke
skal være et kjennetegn, men bare en ren dekorasjon.
·
Formgivningen
av våpnene skjer ved en egen stiliseringsteknikk, også kalt ”heraldisk stil”.
Denne teknikken går ut på å forenkle.
Figurenes form blir redusert til det som er mest karakteristisk for hver
figur. Typiske forenklinger er de strengt stiliserte utgavene av løve og ørn,
rose og lilje, eiketre, borg og pil. Som farger brukes bare de nyansene som
ikke skaper tvil om hvilken farge som er brukt.
For eksempel må blått ikke bli så mørkt at det virker svart, og gull
eller gult må ikke bli rødt eller brunt.
·
Et
våpen kan gjengis både med og uten den gamle rammen av skjold og hjelm. Når
våpenmotivet brukes uten denne rammen, kaller vi våpenet ofte for
”frittstående”. Eksempler er farge og
figur uten skjold på flaggduk, ensfarget figur skåret ut i tre, eller støpt i
metall på en rund knapp.
Behov for fornyelse ?
Ja , det er
flere grunner til å fornye våpnene. Noe
har jeg vært inne på allerede. Først og
fremst bør våpnene og heraldikerne ta del i det viktige arbeidet som nå pågår
med alle mulige grafiske tegn. Videre
kan en fornyelse av våpnene gjøre dem bedre egnet til å bli med og fylle det
store behovet for kjennetegn. En
fornyelse kan også dra nytte av heraldikkens variasjonsmuligheter og vise folk
at de ikke er bundet til å kopiere en bestemt våpentegning.
Går vi inn
på områdene informasjon og kommunikasjon, er det de offentlige våpnene som er
mest aktuelle. Noen private våpen er
også med, særlig våpen for bedrifter, foreninger, klubber og andre
sammenslutninger. Derimot ser vi få
slektsvåpen og personvåpen, men de kan likevel ha en betydning, bl.a. som en
rik historisk arv til inspirasjon for nye våpenmotiver og ny utforming.
Våpnene har
to hovedfunksjoner - som
kjennetegn og dekorasjon - og begge
disse funksjonene har behov for fornyelse.
Det er våpnenes funksjon som kjennetegn, som er den viktigste for
områdene informasjon og kommunikasjon.
Der er tidsfaktoren helt sentral, så kjennetegnene må være lette å
kjenne igjen i løpet av et kort øyeblikk.
Kjennetegnene må dessuten være tydelige på avstand og i liten størrelse.
Da nytter det ikke med kompliserte, uoriginale og dårlig utførte
kjennetegn. Mens en del våpen fungerer
utmerket som moderne kjennetegn, må andre våpen bli bearbeidet og fornyet før
de egner seg.
Våpnene med
sine figurer og farger kan være gode dekorasjoner. Ofte har de en blandet
funksjon som kjennetegn og dekorasjon, for eksempel på bygninger, tribuner,
interiører og bruksgjenstander. Vi ser
at våpen brukes til dekorasjon både i det offentlige rom og innenfor den
private sfæren. Er disse utformingene
gode nok ? Noen er det, men mange kan
bli utformet mye bedre.
Sørger vi
for å fornye våpnene så demonstrerer vi at heraldikken har en høy grad av
fleksibilitet. De rike mulighetene for å
variere, gjør våpnene mer anvendelige enn logoer og andre merker som har et
fast utseende. Et våpen kan variere og tilpasse seg, der hvor andre merker blir
stående stille. Forandringer skjer raskt
i vår tid og utformingen av et våpen kan stadig bli forandret, mens våpenets innhold
fortsetter å være det samme.
Kan den
heraldiske fleksibiliteten forenes med ideen om ”corporate identity” og
lignende ? Jeg sikter her til
designernes bestrebelser på å få offentlige og private korporasjoner til å
bruke nøyaktig en og samme utforming av et merke, eller en bestemt fargenyanse,
på alt sitt utstyr. Dessuten ønsker designerne at dette opplegget skifter med
jevne mellomrom. Mye kan sies både for
og mot dette. Fra en heraldisk
synsvinkel er det unødvendig å ha en så streng ensretting og kopiering for å
markere fellesskap. Heraldikken viser at
en grunnidé godt kan være den samme selv om den uttrykkes på flere måter.
Hva skal vi fornye ?
Selv der vi
allerede har noen gode utforminger av våpen, kan vi fornye dem. La oss ikke stoppe
opp og tro at vi har nådd utviklingens sluttpunkt ! Heraldikkens historie og normer gir utallige
muligheter for heraldisk formgivning, så hvorfor legge bånd på oss og hindre
variasjoner ? Poenget er at vi kan
bevare et våpens innhold med sin symbolikk og sine tradisjoner, selv om vi
moderniserer formen på mange forskjellige måter.
Fornyelse
av våpens innhold er en annen sak. Det
er ikke så mye vi kan gjøre med innholdet, før vi får et annet våpen. Noen
ganger er kanskje en hel omlegging
likevel det beste ? Gjennom historien er det mange personer som har forandret sitt våpen mer eller mindre. Vi ser også at noen byttet ut våpenet med et
annet, uansett at de dermed gikk bort fra farens eller morens våpen.
En
forandring eller utskiftning av et våpens innhold kunne gi et bedre resultat,
for eksempel til et våpen som var mer effektivt som kjennetegn. I visse perioder ga imidlertid slike
fornyelser et dårligere resultat, fordi våpenet ble mer komplisert. For eksempel brukte de under det dansk-norske
fellesmonarkiet uttrykket ”våpenforbedring”, i forbindelse med at folk ble
adlet eller fikk en ny adelstittel. De
kongelige kansellistenes ”forbedring” var å gi nokså enkle våpen flere nye
figurer og farger. Dette var jo heller en forverring, om vi ser våpnene som
kjennetegn.
Våpnenes innhold
Mange av de
eksisterende våpnene har et nokså komplisert og naturalistisk innhold. Om de ikke er særlig effektive som
kjennetegn, kan de være fine dekorasjoner.
Motivene i slike våpen kan være vanskelige å huske og de er lett å
blande sammen med andre våpen. Dette er
et problem i dagens samfunn, fordi mange merker og grafiske virkemidler
konkurrerer om oppmerksomheten. Derfor kan
det være aktuelt å forandre innholdet i slike våpen helt eller delvis.
Blant våpen som er modne for utskiftning, har
vi de byvåpnene som nærmest er fargelagte bysegl fra middelalderen. Seglene skulle studeres på nært hold, de
skulle være vanskelige å forfalske, de hadde mange figurer og de er
ensfargede. Med andre ord er det
grunnleggende forskjeller mellom segl og våpen, selv om våpen kunne inngå i
segl. Videre har vi naturalistiske byvåpen fra 16-1700-tallene som for det meste skulle bli brukt i segl. På den tid var
kjennetegnsfunksjonen ikke så viktig.
![]() |
![]() |
|
Trondheim | Tønsberg |
Gamle
”seglvåpen” har vi fra de norske byene Bergen, Oslo, Trondheim og
Tønsberg. De har kompliserte
figuroppstillinger, men er nå godt innarbeidet.
Vi må derfor regne med motstand, hvis vi vil gjøre dem om til våpen med
få figurer og farger. På den annen side
er gamle seglvåpen under et stadig press fra folk som ønsker mer moderne merker
og symboler. Det finnes en del mennesker
som gjerne vil ha forandring og forenkling.
De ønsker å komme bort fra våpenmotiver som kan virke gammelmodige og
fjernt fra vår tid.
Med
opprinnelse i perioden 1700-1900, har vi mengder av overkompliserte offentlige
våpen. Vi kan finne bl.a. danske,
svenske, engelske, tyske og franske. De
har dels mange skjoldfelter, dels mange figurer i samme felt, dels
naturalistiske motiver. Dermed er de dårlig egnet som kjennetegn. En mulighet
er å ta litt av motivet og gjøre det til et nytt våpen, dersom kommunen ikke
foretrekker noe annet og helt originalt. Vi har i Norge eksempler i byvåpnene
til Haugesund og Moss. Der tok de henholdsvis
tre måker og en kråke. Disse
fuglene var bare underordnete figurer i de gamle naturalistiske merkene som
hadde mange figurer.
![]() |
![]() |
|
Haugesund | Moss |
I utlandet
er mange heraldikere bekymret over den økte bruken av logoer der våpen ble
benyttet tidligere. Logoer (logotype)
er bokstavbaserte eller andre forenklede
kjennetegn (for eksempel sparebankenes tre, ren ull-merket, Harris Tweeds
rikseple med kors, IBMs og Essos bokstavmerker, osv.). Jeg vil minne om at en
logo gjerne er noe som blir skiftet ut med noen års mellomrom og de utgjør
derfor ikke noen stor trussel mot våpnene.
Det kan være at kommunenes folk synes at de gamle våpnenes kompliserte
oppbygging virker for alderdommelige i dag. I så fall kan en forenkling av
våpnene være et passende mottrekk for å
gjøre våpnene mer populære. For øvrig
synes jeg mange av logoene kan leve samtidig med våpnene, med litt forskjellige
bruksområder, noe lignende våpen og ”badge” i tidligere tider.
Den
motsatte ytterligheten – overforenklingen -
har vi når et våpen får et motiv som er så enkelt at mange andre bruker
samme figur og farger. Også da mister
våpenet sin funksjon som kjennetegn, fordi det lar seg så lett forveksle med
andre merker. Flere av de norske kommunevåpnene har beveget seg farlig nær
dette stupet, så som Steinkjers stjerne, Narviks anker og Ørlands skrådeling. I andre land ser vi de evindelige
gjengangerne tannhjul, hveteaks, borg, skip, kanonløp, sverd og vekt,
bølger osv. La oss få slippe flere av disse lettvinte
og fantasiløse figurene !
En
fallgruve for den som skal lage et nytt våpen, er å bruke differensiering,
similarisering eller brisering av eksisterende våpen. Da kan forskjellene bli så små at det lett
oppstår forveksling. Dette er spesielt
uheldig for områder og enheter som ligger nær hverandre. Vi kan likevel se at kommuner tar figurer fra
mektige personers våpen, militære tar kommuners eller personers våpen, kommuner og andre områder tar hverandres
våpen. Eksempler er svenske landskap,
len og andre med de stadig gjentatte kopier av Malmøs griffhode i stedet for å
finne på noe nytt og originalt.
En annen
type fantasiløs kopiering er å velge samme farger som et riksvåpen eller annet
regionalt våpen. Hvorfor skal flere
våpen få samme fargepar, bare fordi innehaverne har tilknytning til et felles
område ? Dette er særlig uheldig når
fargeparet fra et regionalt våpen, blir kopiert over i et privat våpen. Ikke bør noen private skaffe seg slike
fargesammensettinger foran andre. Og
ikke bør private våpen kunne bli blandet sammen med offentlige våpen.
Rundt om i
de forskjellige landene ser vi mange figurer og figursammensetninger som representerer fornyelse. Jeg kan nevne de norske : fyrlykter,
sjømerker, hulder m fl. I Sverige har vi
spennende kommunevåpen fra Gunnar Scheffers glanstid, og i Finland ser vi en
del uvanlige sammensetninger av figurer og nye enkeltfigurer. De grønlandske
kommunevåpnene har mange flotte lokale dyr, fisker og fugler. I England og
andre land finner vi nye enkeltfigurer fra forskjellige livsområder.
![]() |
![]() |
![]() |
||
Ivari, Finland | Thule, Grønland | Lardal, Norge |
Våpnenes utforming
Nettopp
muligheten for å variere utformingen av et våpen, gjør at våpentegnerne kan
tilpasse våpengjengivelsene til forskjellige formål og funksjoner. Formen bør være strengt stilisert på en
flaggduk eller et veiskilt. Derimot kan
formen være friere og mer detaljert på et programhefte, en tallerken eller
andre steder der den dekorative funksjonen er mer dominerende enn funksjonen
som kjennetegn.
Det er en
tendens til å gi en bestemt våpentegning en opphøyet status som et slag
”originaltegning” eller fast mønster. Mange tror at de alltid må kopiere en
bestemt tegning. Dette er en helt feilaktig oppfatning og stikk i strid med den
heraldiske utviklingen gjennom ca. 850 år.
I Norge har
vi sett denne tendensen både ved riksvåpenet og ved kommunale våpen. Det vakte stor bestyrtelse da Hallvard
Trætteberg tegnet om den norske løven ved midten av 1930-årene. Pressen hadde innlegg etter innlegg mot ”den
utsultede katta” og lignende. Uten aktiv
støtte fra utenriksministeren og regjeringen, hadde han neppe greid å få
gjennomslag for å gå bort fra den innarbeidede våpentegningen fra 1905.
Historiens
paradoks er at Trættebergs løvetegning nå har nådd samme posisjon som
1905-løven. Hans funkisløve er blitt
nærmest enerådende. Nesten ingen
statsinstitusjoner tør å fravike den.
Det skjedde riktignok en forsiktig fornyelse av tegningen for noen år
siden, men den er nesten usynlig.
Hvordan kunne dette skje ? Vi har
jo dyktige norske og utenlandske tegnere som kan tegne en opprett løve på svært
mange andre måter, enten den holder en øks eller ikke.
Den
tegningen som følger fastsettelsen av et nytt norsk kommunevåpen, har en
tendens til å bli kopiert uten variasjoner.
Denne tegningen kan være så bra den bare vil, men det er trist når vi
ser akkurat den samme tegning gå igjen på skilter, i annonser og på
brevpapir. Kommunene har en feilaktig og
nesegrus respekt for den første tegningen.
De har problemer med å innse at våpnene kan bli tegnet på flere måter,
at motivet kan tas ut av skjoldet og at skjoldformene kan variere.
Behovet for
fornyelse innebærer at vi skal vokte oss litt for den greie, men konvensjonelle
og upersonlige stil. Det er uheraldisk når formgivningen stivner og vi mister
variasjonene. Selv om vi har mange tilfredstillende tegninger av våpenfigurer,
betyr ikke det at de nå er blitt endelige og bare kan bli kopiert. Det er
raskt, billig og lettvint å bruke samme tegnemåte, men det hindrer fantasien.
Vi ser dessverre mange som stadig kopierer visse utforminger av dyr, fugler,
planter, trær, bygg, gjenstander osv. Dette møter vi i våpen fra hele Europa,
men kanskje særlig i engelske våpen. Gjennom
dataprogrammer er det dessuten blitt enda lettere å kopiere i detalj.
En
fornyelse må ikke innebære at alle våpen nå blir tegnet bare i den strengeste
flatestil. Formen må riktignok rendyrkes der kjennetegnsfunksjonen er den
viktigste. Men ofte er dekorasjonsfunksjonen vel så viktig, for eksempel på et
diplom eller et askebeger. Da blir spillerommet større for den heraldiske
kunstneren. Kommer vi over i de helt
rene dekorasjoner, kan stiliseringen ta
mange veier.
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
|||
Noen nyere norske merker i mer og mindre streng flatestil |
Det finnes
mange eksempler på vellykket fornyelse av heraldisk formgivning, og jeg skal
nevne noen velkjente navn. Det betyr
imidlertid ikke at jeg har like stor beundring for alt de har gjort. Det som
særpreger disse heraldiske kunstnerne, er at de har skapt nye former. De viser
oss at en ny og frisk vinkling er mulig, men det betyr ikke - som nevnt ovenfor - at vi skal kopiere den form de har valgt.
Poenget er at de kan gi andre en inspirasjon for å finne egne løsninger.
Blant
norske heraldiske formgivere vil jeg spesielt nevne Hallvard Trætteberg,
Thorbjørn Bergersen, Arvid Sveen, Stein Davidsen og flere andre tegnere av
kommunevåpen. Blant de danske har vi
Franz Sedivy, Aage Wulff og Claus Achton Friis.
Vi har svenske som for eksempel Brita Grep og David Friefeldt under
Gunnar Scheffers tilsyn, Jan Raneke, Bengt-Olof Kälde og Bror Jacques de
Waern. Det er mange finske og blant dem
Olof Eriksson, Gustaf von Numers og Ahti Hammar. Fra andre land er det også
svært mange, men særskilt kan vi vel nevne Bruno Heim, Robert Louis, Don
Pottinger, Otto Hupp, Paul Boesch og Carl-Alex von Volborth.
Et
par eksempler på fin heraldisk design fra nyere tid |
||
![]() |
![]() |
|
Levanger kommune av Hallvard Trætteberg |
Svensk personvåpen |
English Summary
Modern design and
the needs for heraldic renewal
Today we are
surrounded by graphic design, especially in communication, information and
computers. Gifted designers are creating new symbols and reviving old signs.
When they design distinguishing marks, such as logos, they are coming close to
arms and heraldry. To some extent they
are competing with heraldry, but modern design can also inspire and influence a
renewal in heraldic art.
Heraldry is
familiar with development and renewal. Coats of arms have been varied and
developed through the ages since medieval times. They have been adapted to the
changing needs for distinguishing marks, decoration and practical use. This
development can continue today and in the future. We shall create new arms and
make new drawings of existing arms.
From the
history of heraldry we know that a coat of arms can be used for centuries and to many different purposes. Heraldry has a certain dynamic
aspect in the basic principle that a coat of arms is not a single drawing but
may be reproduced in a number of ways. The coat of arms itself is the content
of the blazon, “the motif”, and not the drawing. The arms are not limited to be drawn the same
way everywhere and at every occasion. This flexibility makes a sharp
distinction between coats of arms on the one side and trademarks and logos on
the other. A coat of arms may vary and
be renewed, but trademarks and logos must always be the same.
We can
follow heraldic traditions and renew the drawings of the arms. Most people will agree to that. Shall we also consider a renewal of the
contents of some old arms? That will be necessary if they shall serve as good
distinguishing marks for modern communication and information purposes. The situation is that we still use a lot of
complex arms dating from the 16th to the 20th Centuries
and each with many charges, partitions and tinctures. As decorations on
diplomas, furniture, cuff links, bookplates etc they can be appealing and well
fit.
Such arms
are, however, not easy to recognize in a hurry and they may look somewhat old
fashioned to the modern mind. If these
arms shall be used as practical distinguishing marks in advertising, on road
signs and the like, they ought to be altered and simplified. Sometimes we may
solve the problem by using the shield only, and omitting helmet, mantling,
crest etc. Another alternative is to
keep the old, complex arms for decorations and to make a heraldic badge or a
modern logo for the function as distinguishing mark.